Ja, skammen først. Psykologmamma påstår ho har smarte ungar. Måte på myrsnipe, steikepanne i hovudet. Kanskje ingen tenker det, men fy fader så mykje ein tenker det sjølv.
Og så litt meir skam. For psykologmammaen var sånn sjølv. Sånn unge som dovna ned på eit underytande latmannsliv utan å gjere lekser i 12 år, utover stilar og avskriving av elevøvingar i kjemien (jepp). Sklei sidelengs inn på universitetet og tenkte å stramme seg opp, las gjennom deler av pensum og oppdaga at laud jammen var like lett som 5 på gymnaset, og folk som får meir enn 5 har overanstrengt seg. For kul for skule.
Nei. Ikkje for kul for skule. For skamfull.
I dag har eg vore på forelesning. Om smarte ungar og korleis dei har det på skulen. Dei andre i salen var hovudsakleg lærarar, og først då spørsmålsrunden etter første time kom gjekk det opp for meg at eg var tilbake på skulen.
Dei andre ungane i klassen gjorde seg til, gjorde dei ikkje? Det er då ikkje mogleg å ikkje vite korleis ein stiller opne spørsmål, om ein er lærar? Forelesaren sa det jo til og med? Det var klypt ut i papp.
Eg sat framme. Forelesaren bøygde seg ned og las notatene mine.
«No vil eg høyre dine spørsmål,» sa ho.
«Nei, høyr dei andre sine,» sa eg.
«Det er på tide at du blir spurt,» sa ho.
Og då kom klumpen i halsen.
Etterpå fortalte ho om skulekvardagen til dei flinke elevane. At ho på skuleobservasjonar på enkeltelevar såg at ikkje ein einaste lærar hadde blikkontakt med den flinke eleven i løpet av ein skuledag, langt mindre snakka til barnet.
For slik er det. Det handlar ikkje om å vere genial eller trenge spesialundervisning. Det handlar om å slutte å rekke opp handa. Det handlar om å slutte å spørre. Det handlar om å føle seg einsam.
Einsam og skamfull og til bry.
Slik var heile mi skuletid. Eg ønsker ikkje at mine born skal bli geniforklarte eller komme på smartingskule. Eg ønsker at dei skal bli sett. Spurt. Slik alle andre barn blir.
At dei ikkje skal bli sittande og drodle i norskboka, tenke på andre ting og gøyme unna kva dei enn måtte ha å by på.
Guttungen får ny lærar til hausten, og eg anar ikkje korleis eg snakkar med henne om dette.
Lærarane i salen i dag, etter å ha fått eit enkelt og fint foredrag som tok dette på kornet utan å gjere det vanskeleg, stilte slike spørsmål på slutten:
«Korleis skal lærarar få tid til å gjere endå meir?»
«Desse ungane klarar seg bra fagleg, bør me ikkje prioritere dei som treng hjelp istaden?»
Det står ein mur mellom meg og læraren. Min skam. Eg veit ikkje korleis eg går gjennom den.
Men no har eg grått i ein time og det var i grunnen godt.
«Det er på tide du blir spurt.»
30 år for seint, men fint likevel.
Vårlys 
Det var på tide.
Kommentaren om at lærere ikke skal gjøre enda mer faller på sin egen urimelighet. Ikke bare kjenner jeg meg igjen i det du sier fra et elevsynspunkt (mitt eget), jeg kjenner at jeg blir litt rammet av karakteristikken av hva som foregår i klasserommet. Ikke at jeg holder på å spørre så mye, men hvis jeg tenker på taletid blant elevene, er det sjelden de som snakker mest som er faglig sterkest. Det er selvsagt mitt ansvar som lærer å gjøre noe med det.
Fint og rørende innlegg om en viktig sak som sjelden er på dagsorden. Når det gjelder å snakke med læreren til ungene vet jeg at det kan være ganske vanskelig. Selv møtte jeg en del motstand mot å «tilrettelegge for de sterke elevene». Selv om jeg, som du sier, ikke snakket om tilrettelegging, men bare om vanlig tilpasset undervisning.
Eg dytta på for at min fjortenåring skulle få hoppe over halve åttande og halve niande, og det fekk ho. Ho vart testa rund baut av ppt, og ho var overmoden for å flytte opp. Eg fekk aldri det, og eg veit ikkje om det hadde hjelpt. Eg sat der, med handa i veret, og fekk svare ein sjeldan gong.
Det burde ikke være vanskelig å snakke med læreren om det, og en lærer bør ha nok nyanser til å forstå at du bare vil at barnet ditt skal bli sett. Lagt merke til. Og at noe blir gjort for at barnet ditt ikke skal kjede vettet av seg og til slutt finne andre interesser som – eureka – ikke krever en dritt.
Nydelig, betimelig innlegg som burde videreføres i en kronikk. Dette er en debatt som virkelig er nødvendig. Skoleverket (neida, jeg grer ikke alle lærere over èn kam, men jeg snakker generelt) og politikerne slenger ut mange store ord i dunkel belysning. Det er knappe ressurser, og de går mest til de skolesvake elevene. For de flinke skal bare holde kjeft; de klarer seg jo uansett. FEIL.
Vi skal bygge et nytt samfunn. En vakker dag tar oljen slutt, eller enda bedre; vi slutter å utvinne – og da bør et kompetansesamfunn være på plass. Med voksne som i sitt tidligere skoleliv ble sett, ble skjøvet opp og frem og ikke måtte lide ressursdøden.
Flinke elever må selvsagt følges opp, og mitt inntrykk er at de blir det. Ungdomsskolen i dag stiller like høye krav som jeg ble stilt på høyskolen. Unger i dag er noe annet enn for 30-40 år siden. Skolen i dag er også det.
Det kan jo være at jeg tar feil, fordi jeg aldri i løpet av mine år i skolen har møtt på en smart unge. Joda, jeg har elever som har gått ut med mange (og bare) 6-ere, men de har ikke oppnådd karakterene ved å ikke gjøre noe. Det er faktisk ikke mulig å ikke gjøre noe om du er elev i min klasse (eller skole, og sikkert og forhåpentligvis veldig mange og alle skoler). Ikke fordi at du har mange lekser i skriveboken, som blir tatt inn og sett over, men fordi det er mange arbeid som skal vurderes, mange av dem muntlig.
Jeg håper i alle fall ikke at elevene mine (og ja, jeg har mange smarte i klassen, selv om de ikke har fotografisk hukommelse og forstår/husker alt de har hørt, lest eller sett) føler noe i nærheten av hva det virker som at deler av samfunnet ilegger flinke barn og ungdom og flinkisproblemer.
Lærere som ikke ser flinke elever? Vi simpelthen elsker flinke elever, jo – og vil ha dem så flinke som vi bare får dem! Det er ikke all verdens utfordring å jobbe med flinke elever, det er når du nå prioritere mellom svake, «vanlige», flinke og superflinke elever det blir vanskelig.
Det bør ikke være vanskelig å snakke med den nye læreren til den kommende tredjeklassingen. Kan du ikke bare si hvordan du oppfatter ståa? Det går fint an å ha et smart barn og vite det, uten at andre føler seg annenrangs. En klatt med ydmykhet fungerer som et godt tilsetningsmiddel i de fleste tilfeller der man stiller sterkt!
*klem*
Min egen historie presis. Og mine barns. Klump i halsen og magen av dette innlegget. Skriv kronikk. Skriv bok! Et av tabuene i (det norske) samfunnet. Derav skammen. Så mye klokskap og energi som må til for den forelderen som skal forsøke å forhindre at barnet kjeder seg til ulykkelighet, hvis det skal fortsette i fellesskolen.
Kvitt deg med egen skam (den hører jo strengt tatt ikke til hos deg), snakk med læreren om egne erfaringer, jobb sammen om å lage egne løp for dine barn. Inverter tilpasningssytemet som er utarbeidet for de som ikke klarer det på egen hånd. Undersøk alle muligheter selv for tilpassede løp.
Det viktigste: å ikke bli usynlig i eget liv ut fra skolesituasjonen, er vanskeligere. Hvis læreren ser det som en usedvanlig tung arbeidsbyrde å se også den som er smart, og ut fra egen skam (?) ikke en gang orker møte dette barnets blikk, ville jeg likevel vurdert smartingskole (slik jeg gjorde etter hvert, men langt ut i løpet). Graden av barnets ulykkelighet vil avgjøre det.
Og: du har full rett til å være observatør i klasserommet som forelder. Gå sammen med andre foreldre om det? Veksle på?
Lykke til.
Jeg fikk lov å sitte for meg selv, på et grupperom i nesten hele 8. og 9. klasse i matematikk og forsåvidt norsk, siden jeg var så langt foran de andre at det ikke var noe vits at jeg var i klassen. Det beste er at det står i karakterboken min fra ungdomsskolen at de beklager at de ikke klarer å gi meg nok faglige utfordringer, det nest beste er at moren min var lærer men hun syns ikke dette var noe problem. Jeg var jo flink nok…
Så jeg lærte meg fort at godt nok, var ikke så mye egentlig. Men jeg hadde jo en svak mistanke om at før eller senere ville en eller annen finne ut at jeg slett ikke var så flink, egentlig, så lite som jeg jobba. Venta gjennom en cand.polit på Universitetet, en påbegynt Master of Management på BI, venter enda jeg. Godt nok er alt som kreves ser det ut til. Mer blir bare forstyrrende for systemet.
I dag hade vi foreldresamtale med ungen, som gjør det helt strålende i matte og norsk, men som kjeder seg litt…Du er jo så flink å prate og har så mange ord sier læreren til han. Du må la de andre få slippe til også sier vi, og er kanskje det at du er så flink, til disse ordene, noe av grunnen til at det blir mye knuffing med de andre gutta, som ikke er så flinke…
Vi burde sagt, si mer, bruk alle de flotte ordene du kan, gi faen i de andre, og hvordan skal vi finne på noe sammen med skolen som gir deg enda flere flotte ord å bruke og vanskelige tall å regne…
Alternativt får vi dra på tur, det var min belønning i 9.ende, 2 måneder på båt med kapteinspappa til Vest-Afrika, jeg åpna ikke en lærebok og lærte meg å drikke pastis. Vel anvendt tid.
Lise: Det med «aldri møtt desse elevane» kjem veldig an på korleis ein definerer det. Ein kan velge å definere det som dei 2 % mest intelligente. Eller som dei elevane som er geniale og viser openbare talenter og sjølv arbeider gjennom enorme mengder kunnskap. Eller ein kan seie at det handlar om dei 20% flinkaste. Eg var aldri nokon Mozart eller teikna komplett realistiske teikningar som femåring. Du ville kanskje ikkje rekna meg som ein av «desse elevane». Men eg snakkar altså om dei fire-fem elevane i kvar klasse. Dei som ikkje likar gruppearbeid fordi dei aldri får vere på gruppe med dei andre flinke og motiverte. Dei som husker alt du seier. Dei som øydelegg undervisninga med å spørre om upassande ting, heilt til dei lærer at det ikkje er vits i.
Den der doktordama som foreleste i dag har lang erfaring med undervisning av flinke elevar.
Eg skal ikkje gå inn på det her. Men ho hadde gode poeng. Og praktiske løysingsforslag som kom heile klassen til gode.
Greia er ikkje å vere så smart at du får seksere utan å gjere noko.
Greia er å ikkje få brukt potensialet sitt, og bli påført sjølvbegrensningar så tidleg at ein aldri får seksere.
Oki Avil, da er jeg med på hva du mener, men synes det blir veldig vanskelig å finne ut hvem det er, om de verken viser evner eller lyst til å prestere. Underytere kommer jo i alle «smarthetsgrader».
Jeg er i alle fall veldig glad for at det er kult å være flink hos oss, og vi har et godt nabolag også, sånn om du vurderer å flytte nær en god ungdomsskole. 😉
Men dersom det er heilt ok å vere flink, og læraren viser at det er kjekt og normalt, så blir det jo ikkje vanskeleg, då!
Skulle ikkje undre meg om du er ein av dei som får det til, Lise.
Og alle må jobbe for beste karakter. Det er nestbeste ein ikkje treng jobbe for.
Jeg skryter til og med av flinke elever på bloggen innimellom, med tillatelse og jubelrop fra dem. Har du lest noen av elevtekstene jeg la ut i april?
http://www.lises.net/blogg/?p=2954
Å – jeg kjenner igjen dette. Og har ikke tenkt på det så presist som du formulerer det her. Mer tenkt at jeg kunne vært «mer skoleflink» eller «lært mer» om jeg hadde vokst opp i by, eller et større sted. Med mer mangfold og flere andre flinke. Istedet satt jeg der med skammen min og rakte aldri opp handa, for da var jeg jo en gullunge og dessuten fullblods-lærerunge og rektordatter! Jeg rakte bare opp handa hvis hele klassen hadde svart feil først.
Og når ein blir spurt sist, etter alle andre har feila, er det ikkje alltid like gøy å vere ho der gullungen.
Det verste var å bli bedt om å lese stilen min høgt. Det var den merksemda eg fekk på å vere flink. Det har tatt meg mange år å svelge den sosialfobien som flammar opp i meg når eg står foran ein forsamling, særleg om eg ikkje føler eg har ytt mitt beste og budd meg ypparleg, sidan eg då innbiller meg (som eg gjorde som barn) at dei andre tenker «skal det der vere noko då? skal ho stå der og tru ho er noko og så er ikkje stilen hennar best i verda?».
Hoho. Velte seg i angst og skam offentleg på blogg. Jaja. Det tar ikkje noko særleg plass lenger, desse greiene. Men akkurat i dag fekk eg ei påminning midt i fleisen.
Høytlesing av stiler , ah ungdomsskolens mareritt! Jeg lagde meg en fantastisk unnvikelsesstrategi, jeg skrev så stygt at læreren ikke kunne lese det jeg hadde klotra ned, for da måtte jeg jo lese den høyt, ikke fordi jeg var flink, men fordi jeg var slurvete. S fikk jeg uansett. Men da fikk jeg kred i tillegg. Nåja, det varte ikke så lenge, så da ble løsningen å skrive stiler for de andre. Jeg hadde en godt utviklet produksjon hele niende, der jeg adopterte ulike venners personlighet og skrev stiler for de. De fikk bedre karakter, jeg fikk mer kred. På Videregående ble jeg lei, så da begynte jeg å ta penger for jobben…
Ha-ha! Jeg skrev også stiler for andre, uten å ha vett til å ta særlig penger for det. Han ene (som var skoleflink selv forsåvidt) fikk bedre karakter enn meg (!). Han hadde min mor som norsklærer, det hadde ikke jeg … Det gikk bra helt til en av guttene ikke gadd føre stilen inn, men leverte min håndskrift til læreren (heldigvis ikke min mor.)
edit: «uten å ha vett til å ta særlig penger for det» skrev jeg her fra febersenga. Altså: uten å ha vett til å ta verken penger eller noe annet. Vet ikke om jeg fikk noe særlig kred heller.
Hei Avil! Hvis ungen din hadde strevet med fag og motivasjon ville du da vært skamfull eller usikker for å ta kontakt med læreren? Hvis du er redd for å pushe og slet med skamfølelse over å være en flinkis må vel det også smitte over på ungen? Selv var jeg skoleflink og var i grunnen bare selvfornøyd. Frampå og kranglete var jeg også og var nok en fordel.
Imidlertid har jeg barn som i perioder strevde med skolefag og jeg har brukt mye tid på å snakke med lærere og drive opplæring. Møtte på reaksjoner om ærgjerrig akademikermor som ikke forsto at barna ikke er like flinke som henne, men det har jeg blåst i.
Ungene har greid seg veldig bra etterhvert og de kunne gjort det utmerket i akademiske fag, men deres interesser ligger i et annet felt enn det jeg har kunne veiledede dem i. De er begge kunstnere og sånt var det lite gehør for da de gikk på skole. Jeg har dårlig samvittighet for at heller ikke jeg så dem bedre tidligere. På den annen side har de lært at man må jobbe hardt uansett begavelse og det har vært til hjelp i en mye mer usikker tilværelse enn om de hadde tatt seg en vanlig «lese» utdannelse.
Hei Lise.
Jeg kan ikke noe for det, men som en av disse smartingungene som Avil snakker om så tror jeg du ikke har møtt «disse ungene» i din hverdag fordi du ikke ser dem. Sånne som meg har nemlig vært inmari greie å ha med å gjøre. Vi er ikke nødvendigvis geniale, vi bare har veldig lett for det.
Jeg var lærernæm og -villig. Jeg leste lekser, leverte inn stiler og elsket store oppgaver der jeg kunne sammenstille informasjon. Jeg tikket inn gode karakterer, smilefjes og stjerner i margen, var alltid en av klassens to beste elver. Som lærer følte man nok at man klarte seg bra med meg som elev. Men jeg jobbet ikke hardt for det. Jeg strakk meg aldri etter mitt potensiale. Jeg har aldri strukket meg etter mitt potensiale – jeg har ikke den fjerneste anelse om hvordan jeg gjør det da mitt «godt nok» har vært andres «fantastisk godt jobba». Nå som voksen sitter denne formen for arbeidsvaner fortsatt i og jeg savner noe.
Jeg ga nemlig tidlig opp å spørre om noe mer, og mange har nok gjort det samme innen de møter ungdomsskolen. Man får stort sett bare neste års mattebok eller noe. Det hjelper ikke så mye, fordi da kan man hele neste års pensum før resten av klassen og sitter der og kjeder rumpa av seg, igjen. Mye bedre å jobbe «greit nok» og følge resten av klassens progresjon.
Så jo. Det finnes mange av oss der ute. Og fellesnevneren for oss er at vi ikke var fornøyd med skolen, selv om vi fikk gode karakterer. Du aner ikke hvor mange ganger jeg skulle ønske jeg var dum i stedet for smart.
Jeg har ikke svaret på hvordan man skal tilrettelegge for disse elevene. Det hjelper ikke å ha det lovfestet at alle som ikke kan følge normal pensumsfremgang skal ha tilretteleggelse når det ikke finnes rammeverk for andre enn de som faller utenfor fordi de gjør det dårligere enn normert.
Lykke til med ungene Avil. Og jeg ble både sett og spurt stort sett egentlig. Det foreleseren din sa om blikkontakten trenger ikke være sånn det er. Selv om man gjerne føler seg skrekkelig på siden når man skjønner hvordan man leser første dag på skolen og leser Donald andre skoledag mens resten av klassen fortsatt jobber med å stave i-s (og så fortsatte det bare sånn liksom…).
Takk for at du skreiv dette, tankevekkande og sårt for ei komande lærarstudine å lese. Ikkje minst veit eg om den kjensla, eller det ynskje, om å verte sett. Bra at du skriv om dette.
Tilbaketråkk: Skoleflink « Tarald Steins
Tilbaketråkk: Oppdragelse – en evaluering « Tarald Steins
Det er mange flinkisunger som leser bloggen din, Avil! :knegg:
Uansett hvem vi er, hva vi jobber med eller hvor flinke vi var på skolen, har vi alltid godt av å bli påminnet. Jeg er lærer og trenger å bli minnet på og få noen tips innimellom. Rette blikket i riktig retning, både mot de svake, de sterke og de midt i mellom. Og aller, aller mest mot de som aldri krever min tid, men som jeg må finne plass til selv. Der har vi både de svake, de sterke og de midt i mellom.
Så god du er, Kristine! Og så bra at du setter fingeren på at elever er unger som trenger oppmerksomhet fra sine voksen rollemodeller. Om de ikek får det føler de seg oversett, skamfulle, fulle av feil som mennesker.
Lærere er mennesker, men de må se elevene som mennesker også. Slik er det, og må det være.