Til lanseringsfesten for Song for Eirabu, bok 1, skreiv Ida Jackson eit dikt.

Det er berre to år sidan. Sidan har eg skrive på andreboka. Song for Eirabu, bok 2, Vargtid. Då eg skreiv førsteboka blogga eg temmeleg mykje, om alt mogleg, og om skrivinga. Desse siste to åra har bloggen blødd og nesten dødd, og eg har delt ganske lite om skriveprosessen. Det har vore to intense skriveår. I mai leverte eg omlag 300 sider, etter å ha skrive manus i fleire retningar, sletta, og skrive om att. Og om att. Etter redaktørtilbakemeldinga fann eg ut at eg ville rydde opp i manuset frå begynnelsen igjen. Var nede på 30 sider.

Sidan har eg isolert meg frå vener og familie det meste av tida, eg har skrive og skrive. I morgon er det ny levering. Manus er no 384 sider, men det er råtekst, det er uferdige kapitlar, og det er framleis nokre hol som skal tettast, struktur som må ryddast, det er ein helvetes mengde tekst å bakse med.

No skal alt på plass, alt skal henge saman, og samstundes skal eg ikkje overause lesaren med dei tusenvis av tankane og ideane eg har om alt som skjer i Eirabu. Det har vore ein løpande «kill your darlings»-prosess som har likna ting me ikkje snakkar om i desse fryktelege sommardagane.

Men eg skriv. Og skal skrive heile natta, for i morgon sender eg manus frå meg.

Og så kom eg til å tenke på diktet til Ida. Kor rett ho hadde. Kor sant det er.
Song for Eirabu er ein drake. Og eg skriv den.

Noen dikt er drager

Noen dikt er krabber.
Jeg fanger dem med hov.
De lurer fete under tangen
og fryser når jeg lyser på dem.
Jeg må være rask, ellers
forsvinner de i dypet,
vagger ned mot bunnen. Blir der.
Får jeg diktet opp,
rasler det med klørne
og vil fly i synet mitt.
Det må ekspederes raskt.
Skrives. Avlives.

Noen dikt er redningsvester.
De kommer med blålys og sirener
gjennom mareritt og svettetokter,
blir et tau jeg kan gripe
en papirpose jeg kan puste i
ubedt
uforberedt
intravenøst

Noen dikt er fugler.
Jeg ser dem på avstand.
Får de øye på meg, flyr de vekk.
Jeg må være musestille. De er sky.
Å fange dem er å knuse dem.
Alt jeg får er skisser. Poesikråki.

Noen dikt er kviser.
De prikker under huden og tvinger seg på
Ømme flekker jeg tar på og angrer meg.
De er uungåelig dikt,
pinlig varsellamper,
skjemmende minivulkaner.
Jeg kan vente, men det utsetter bare prosessen.
Jeg kommer til å skvise dem ut i papiret.
Det er ikke over før det blør.

Noen dikt er humler
varme, tunge, subbende over gresset.
De summer i hodet mitt en hel sommer
før de plutselig plasker ned i desserten
min i slutten av august og
krever oppmerksomhet.
Ferdigskrevne. Overmodne.

Noen dikt er drager,
gjemt bak berg
beskyttet av flammer.
Å skrive dem er
tungrodd klatring og år med leting.
Fjellsprengning. Frydblandet skrekk.
Når vi møtes, er det diktet eller meg.
Drage, jeg skal skrive deg.

– Ida Jackson

Advertisements