Dagens snakkis/lenkis går til NRK si sak om Arve Juritzen og omgrepet dameroman.
Dei har også snakka med May Grethe Lerum, som fortel at «tradisjonelt sett har romaner som har en enkel fortelling og enkelt språk, blitt kalt dameromaner, men definisjonen endrer seg jo med tiden» – og vidare: «For meg refererer ordet dameroman i dag til mer eller mindre formelstyrte fortellinger, gjerne med en heltinne som er i slutten av 20- eller 30-årene». Ikkje så god litteratur, altså. Men Arve Juritzen meiner ikkje det er bøkene det er noko galt med, det er «visse mennesker i litterære kretser som har behov for å være litterært snobbete, sjikanere og snakke nedlatende om andre».
Anten bøkene reelt sett er dårlege eller ikkje, så er det semje om at omgrepet dameroman seier noko om litt halvdårleg, kjønnstilpassa litteratur.
Eg kjenner først at eg blir litt sliten. Kvinnelege forfattarar, kulturkjerringar, dameromanar. Orkar me dette, eigentleg?
Så kjem eg på at eg i går diskuterte omgrepet «guttebok» med Store Norske Leksikon-redaktør Anne Marit Godal. Eg argumenterte for at bøker ikkje kan vere guttebøker, sidan bøker ikkje har penis. Ho argumenterte for å ha omgrepet med i leksikonet fordi det er innarbeidd.
For kva er ei «guttebok»? Er det den aller beste litteraturen, eller er det også ei kjønnstilpassa foreinkling?
Det ER eit pussig fenomen: Når lesaren har kjønn er lesaren litt dummare.
Guttebøker og dameromanar er litt enklare, litt dårlegare enn «ordentleg litteratur». Kjønnstilpassa for gutar som treng maksimal spenning og action for å orke å lese, og kjønnstilpassa for damer som ikkje orkar djup litteratur.
Mannebøker er spionthrillere og hardkokt krim, for menn har ikkje tålmod og intellektuell kapasitet til å lese langsam og utfordrande litteratur. Manneblader er jakt og pupper, sidan menn vil ha slikt, og dameblader er kake/strikkeoppskrifter og mote, for det vil kvinner ha.
Kvinner er litt enklare enn folk flest, og vil helst lese noko romantisk og lettfordøyeleg.
Menn er litt enklare enn folk flest, og vil helst lese noko spanande og lettfordøyeleg.
Den allmenne skjønnlitteraturen, den krevande, vanskelege skjønnlitteraturen, den er ikkje for damer eller for mannfolk. Den er for dei andre. Dei kjønnslause, intellektuelle folka med evne til fordjuping, konsentrasjon og refleksjon.
Vårlys 
Jeg husker at jeg for en del år siden hadde et rasende innlegg på en av de nå slettede bloggene mine om «kvinneforfattere». Delvis fordi jeg ikke alltid klarer å forstå andre definisjon av dette forslitte begrepet, delvis fordi jeg anser meg selv som forfatter. Ikke som voksenforfatter. Eller ungdomsforfatter. Bare forfatter.
Kjønning av lesere. Kjønning av forfattere. Der damene som regel kommer ut med lua på halv tolv og skjerfet så stramt at øynene buler. Jeg synes fortsatt det engasjerer. Provoserer. Men gud, hva trött jag blev. Så jeg overlater diskusjonen til andre. Mens jeg fortsetter å skrive.
Og når jeg ikke utdyper, er det delvis fordi jeg ser dobbelt etter to minutter med hvit tekst på svart bunn. Finnes det en sjanse for at du bytter det ut, eller må jeg slutte å lese bloggen din til du endrer igjen?
Åh, er det sjenerande? Eg bytter heile tida, eg. Kan bytte no, eg. Er så grei, eg. Sikkert kvinne, eg.
Ja, der har du det. En mann ville aldri ha byttet. Evig takk.
Men altså, dameromaner. Tror jeg leste et sted at begrepet er en etterlevning av legeromanen, og forstadiet til serie-litteraturen. Du vet; det intetsigende, lettsvelgelige, klisjé-korpulente lesestoffet.
Så har sjangere forsvunnet, nye kommet til, begreper blitt omformulert, blitt bredere, utvannet. Og så sitter man igjen, da, med dameromanene som er dameromaner fordi det er flest damer som leser dem. Og da må det jo være lettsvelgelig og dårlig.
Jeg skulle ønske vi bare kunne få inn de engelske begrepene fiction og non-fiction. Så mye enklere alt ville vært da. Enten Stig Sæterbakken, Hanne Ørstavik eller Kate Morton ble kritisert, var det ut i fra det litterære innholdet. Uten å måtte tviholde på begrepene som jeg mistenker sniker seg inn også i kritikkene. Sik ville man unngå det kunstige skillet vi har nå, og man kunne lese romaner på helt andre vilkår. Mon om ikke bøker ville få en annen behandling hos bokhandlerne også`? Og ikke minst, hos leserne.
Just saying.
Kva er galt med omgrepet skjønnlitteratur? Ja, bortsett frå at forlag og bokhandlarar og kritikarar og litteraturvitarar og lesarar (og kanskje forfattarar!) driv og lagar seg underkategoriar heile tida? Det er menneskeleg å kategorisere.
Det er også menneskeleg å prokrastinere, og no er nesten halve dagen gått til tull. Logger av og spring til biblioteket!
Ja, kategoriseringen ville nok ha trengt seg på også med nye begreper. Back to square one. Alle som jobber med litteratur har sin del av ansvaret for at begrepet «dameroman» har festet seg. Og for at det har så negative konnotasjoner. Jeg har ingen løsning. Jeg er bare god på å problematisere.
Ha en god bibliotekdag.
Åh, det er nå jeg for n-te gang må dra historien om J.K. Rowling som ga ut navn under det kjønnsløse, men potensielt maskuline navnet, «J.K. Rowling» fordi man fryktet at ingen gutter ville lese om Harry Potter om de skjønte at boka var skrevet av en kvinne. Det er mulig det var lurt. Antakelig var det veldig lurt tatt i betraktning hvilken suksess HP-bøkene har hatt. Men så kan man jo da kanskje håpe at den oppvoksende slekt av menn har forstått at også kvinner kan være «ånklie» forfattere siden de har vokst med Joannes Harry.
Åkej, kommentaren var litt på siden, men det måtte bare ut.
Eg er veldig glad for at Potterbökene ikkje er gutteböker.
Ja, ikke sant! Men så kan må jo lure på om Harry Potter hadde vært like stor om det var en Harriet i stedet for en Harry som hadde hovedrollen. …
Er det bare noe jeg inbiller meg, eller er det mindre kjønning i fantasy og sf? Altså at leserene der er mer opptatt av boka enn tissen til forfatteren? Og bøkene markedsføres innen andre segmenter enn de rent kjønnede? Men så er det jo fra kritikerhold fortsatt avskyelig å like begge kategoriene, så da er det kanskje ikke plass til noen nedverdigende kjønnskategori i tillegg?
Fantasy og sf er for nerder = litt meir intelligente folk. Og dermed er bökene ukjönna.
Og jeg som trodde det var kvinner i fantasy fordi fortellingene var ment for nerdete unge menn som ikke tør snakke med kvinner og derfor vil ha bøker med kvinnelige hovedpersoner de kan drømme om…
Nerdete menn er då dei mest sexy.
Glimrende bloggpost! Utrolig godt oppsummert.