Wow! meme! so award! bjeff!

Wow! Meme! Vandreaward! Nostalgi! 2007-blogging! Bloggosfære!

Da er det bare å si takk og hurra, og sånn var livet før og slik kan det bli igjen om man tar seg sammen. Blogging med spørsmål og svar. Gøy for meg og award til deg.

Og opplegget er at Jona spør og jeg svarer (på sidemål, fordi jeg er høflig og dessuten fordi jeg øver meg på bokmål).

Hva er det beste som har skjedd med deg i forbindelse med bloggen din?
– Kjærlighet.
Da jeg fikk eposter fra blodbankene om at de for første gang på årevis hadde kø. Fordi bloggen.
Da jeg oppdaget en hel generasjon smarte skribenter som kunne sin feminisme og var villige til å krangle. Fordi bloggen.
Da jeg druknet i selvmedlidelse og internett plukket meg opp og ga meg klem og elsket bøkene mine med penger. Fordi bloggen.

2.Hva inspirerer deg til å blogge?
Det er så innmari fint å ha et sted å skrive som ingen betaler meg for. Her kan jeg skrive tekster uten poeng, eller med et enkelt, pinlig poeng, eller så viktig at jeg ikke vil spørre om lov, eller så innviklet og langt at enhver debattredaktør ville brølt NEI!

3.Hva gir deg angst?
Jeg kan bli urolig og engstelig når jeg skal yte over evne med et uoversiktelig publikum som vitne. Det vil si, jeg sier hele tiden ja til å gjøre ting jeg ikke kan, og så finner jeg ut av det. Men noen foredrag er skumlere enn andre, og særlig når jeg begynner å tenke at publikum kan være fiendtlig innstilt.
Det hjelper å stå på scenen igjen og igjen og igjen.
Det hjelper å ha noen snille mennesker i salen.
Men det slutter aldri å pirke borti «tenk om de hater meg og synes jeg kaster bort tiden deres»-tankene.

4.Hvordan reagerer du på (skikkelig) gode nyheter?
Jeg deler. Ringer mamma, eller Caterina, eller mannen min. Deler på facebook, instagrammer bilder av brev og ballonger og blomster og stipend.
Og først når jeg deler og noen høres glade ut, åpner det seg en glede i meg som jeg selv kan merke.

5.Hvilken (ikke strømdrevet) gjenstand kan du ikke leve uten?
Klær, mat, luft, vann.

6.Hva gjør deg skikkelig forbanna?
Urettferdighet, og det er lettest å bli skikkelig forbanna når det er sårbare og svake som blir rammet og det er folk med makt som rammer dem.
La oss snakke om fastlegene som vil reservere seg mot å putte et ark i en konvolutt når de møter kvinner i livskrise, for eksempel. Eller unger som blir fratatt forutsigbar og varig omsorg fordi barnevernet driver foreldrevern. Eller politikere som lar klimakrisen skje fordi den først kommer til å ramme fattigfolk langt borte, og prisen for å redde kloden må betales her og nå av rike folk i nabolaget.
Men bevares, jeg kan da bli harmdirrende på egne vegne også. Jeg er ikke verre på det.

7.Hva gjør du hvis noen ringer på døra og huset ser ut som et katastrofeområde?
Gir dem en omvisning i katastrofeområdet mens jeg entusiastisk forklarer hvor fint alt kommer til å bli når vi bare får tatt oss sammen og gipset de veggene og malt der og listet der og kjøpt noen møbler.

8.Fortell meg om et vanskelig valg du har tatt.
Livet altså. Det har vært noen vanskelige valg, ja. Men de er private, av samme grunn som de var vanskelige. Denslags blir det litteratur av, kanskje, men ikke blogging. Aldri blogging.

9.Fortell meg hva som gir deg trygghet i livet.
Penger. Har man først vært fattig, vil penger alltid være viktig.
Familie og venner. Jeg har aldri bodd alene. Jeg har alltid hatt noen i livet mitt jeg kan stole helt på.

10. Fortell meg noe jeg aldri ville gjettet om deg!
For folk som bare kjenner meg gjennom blogg, pleier det å være en overraskelse at morsmålet mitt er bokmål.

Så skal stafettpinnen videre, og siden dette var en rusletur ned nostalgialléen blåser jeg støvet av gamle blogglenker, deler ut seks awards (litt mange? klarte ikke velge) og stiller ti spørsmål til følgende bloggere:
Ida Jackson
Hvahunsa
Ellisiv Lindkvist
Hjorten
Esquil
Aina Basso

1. Hva har skjedd med bloggen din de siste åra?

2. Var alt bedre før?

3. Er det morsommere å skrive for penger?

4. Hva har du fått ut av å ha en blogg, sånn menneskelig sett, liksom?

5. Har du lært noe som blogger som du har med deg videre som skribent?

6. Hvor er «bloggosfæren» nå?

7. Har blogginga hatt en pris?

8. Er du der nå? Var det dette du ville?

9. Når du er nitti kommer oldebarn (eller venners oldebarn) til å spørre deg hva blogging var, og om det var noe viktig. Hva sier du?

10. Om du kunne trylle med internett og gjøre det enda bedre, hva ville du gjort?

Juhu, kroppen!

Eg les det Marta Breen skriv om korleis språket vårt for kvinnekropp er fengselet me lagar sjølv. Og så går eg i dusjen.

Medan eg tørker meg etterpå, ser eg på kroppen min i spegelen. Den gjer meg så glad og stolt. Omlag alle dei fæle orda Marta skriv om kan brukast om kroppen min, og fleire til. Likevel er kroppen min ein skikkeleg superheltkropp.

Eg var ein dørgandes lat ungdom, eg trente aldri verken for moro skuld eller forfengelighet.

Eg var evig tørst og røyksugen, og har mildt sagt tatt til meg min andel gift fram til eg blei 30. Helst medan eg sat ergonomisk ukorrekt på ein barkrakk eller krølla saman i ein sofa. Alt galt ein ungdom og ung vaksen kan gjere, og meir til. Ikkje brukte eg rensemjølk eller peeling heller. Ikkje ein einaste skrubb eller ansiktsmaske, og slett ikkje kremar mot cellulitter.

Eg eksperimenterte med mat, dreiv med vegetarkosthald og faste og godteri til middag.

Så fekk eg det for meg at eg ville bli kroppsbyggar, og trente 4 timar kvar dag med ein personleg trenar.

Sidan fekk eg to ungar. Eg fekk ein duraberleg djup venetrombose i første svangerskap, altså ein 50 cm lang blodpropp frå kneet og heilt opp i lysken. Bekkenløysing, imponerande vektauke og svangerskapsdiabetes i begge svangerskap. Eg gjekk som ein olding, og hadde så lite musklar i mage og rygg at eg fekk kink av å skifte bleier.

Den dagen eg fødde mitt første barn.

 

Eg har hatt perioder der eg ville til fjells og traske i timevis ved alle ledige høve, og periodar der eg berre sit bøygd over pc og skriv bøker og drikk kaffi.

Heile tida gjekk eg opp og ned i vekt alt etter innfall og livsstil.

Eg har tukta denne kroppen på alle tenkelege og unemnelege måtar. Eg hadde pinadø  ikkje klandra kroppen om den hadde klaga litt.

Men her er den. Kroppen. 43 år gammal, armar og bein og rygg og mage. Held ut og står på, bærer meg framleis til fjells om eg finn det for godt, og let meg huke meg over tastaturet utan pause i 16 timar om det er det eg vil.
Den får meg rundt i verda, klagar ikkje, eg har verken smerter eller plager, ingen kroniske sjukdommar og ingen lemmer har falle av undervegs.

Kroppen min er awesome. Eg er så utruleg nøgd.

Takk, kroppen, for følget så langt. Du er den beste eg kunne fått.

Dult borti ein gut

Som psykolog er det ein del av jobben min å lytte til løyndommar. Den viktigaste vara me sel som terapeutar er tillit, og i terapirommet skal alle forteljingar om kjensler og vonde erfaringar vere trygge å snakke om.
Gjennom utdanninga les me mykje teori, forsking og erfaringsforteljingar om barndom og utvikling. Me les om kjensler og tankemønster, og om ulike kriser og utfordringar ein møter gjennom livet.
Ein psykolog er sjølvsagt ingen tankelesar, men med kunnskap og etterkvart erfaring blir ein ganske flink til å gjette og spørje.

Slik kan ein komme til å tru at faget dekker det meste, og at ein veit det som er vesentleg.
Konkrete livserfaringar den enkelte kjem med kan vere rørande og opprørande, men eg har nesten alltid eit rammeverk å forstå ut frå, som gjer at eg sjeldan møter forteljingar eg ikkje kan forstå.

Endå sjeldnare skjer det at eg møter erfaringar som opnar for store, vanlege livserfaringar som rett og slett ikkje var omtalte på pensum.

Det skjedde meg for ei tid sidan, og då var eg ikkje på jobb som psykolog, men som forfattar.
Eg fekk eit kort glimt inn i eit heilt vanleg guteliv. Orda hans har eg hatt med meg sidan, og eg innrømmer at eg fekk noko å tenke på.
Eg var på skuleturné med opplesingar og skrivekurs, og vitja ungdomsskuleklassar i fleire fylke.
Det var ei suveren oppleving. Ungdommen no til dags er fine greier. Dei arbeider hardt og stiller både vanskelege og morosame spørsmål.

Opplegget mitt er å få dei til å skrive så usensurert som mogleg, innimellom informasjonen eg gir dei og dialogane me har.
For å få det til må eg la dei bruke same triksa som eg sjølv bruker. Den indre norsklæraren, sensoren og kritikaren som seier at alt ein skriv er noko møl, må stilnast med alle middel.
Den beste metoden eg har lært, er å skrive samanhengande, fort og gale, ei kort stund. På førehand seier eg til meg sjølv at dette skal ingen få sjå, no skal eg berre tømme skallen rett ned på arket eller i tastaturet, og så får eg sjå etterpå om det er noko tess.
Derfor skal ingen lese tekstane dei skriv, alt går rett i bosset etterpå. Dei viser kvarandre respekt og kikkar ikkje på kvarandre tekstar. Og så skriv dei. Det viktige eg kan gi ungdommar som trur dei ikkje kan skrive, er kjensla av at det losnar, at blyanten fyk bortetter papiret og at dei faktisk kan.

Etterkvart ber eg dei om å skrive ned det dei faktisk tenker på. Det kan vere ein fotballkamp dei gleder seg til, eller at dei er svoltne, eller at dei vil ut og ha friminutt, eller at dei er forelska. Eller dei kan tenke på kva dei ønskjer seg aller mest i heile verda.

Så skriv dei. Heilt privat og utan sensur. Ikkje for mine auge, ikkje for nokon.

Men sidan eg vandrar rundt i klasserommet får eg slike uunngåelege gløtt. Ord eller setningar, sidan hjernen min no er van med å lese og avkode bokstavar med eitt blikk.

Og der, på papiret ein lang, hengslete gutunge sat og skribla på, såg eg ein setning som brann seg fast:

”Eg vil berre at nokon skal vere borti meg.”

Mange gutar frir seg frå mor sine klemmar allereie på barneskulen. Frå å vere mammas vetle, kosete prins vinn dei sjølvstende ved å skape avstand.

Etterkvart som puberteten nærmar seg vil endå fleire gutar miste kroppskontakten med ho som ein gong fødde dei og bar dei ved barmen. Dei vil ikkje halde mor i handa på butikken, og dei vil heller ikkje bli kost med medan andre ser på.
Nokre gutar finn sjølvsagt eigen identitet og fridom utan å gi slepp på godnattklemmane, men for mange er det vanskeleg med mors famntak. Då kan det vere lettast å skubbe mor heilt bort frå kroppen sin.

Fedrane får gjerne tettare relasjon til sonene samstundes som mødrene blir skuva på avstand. Der den vetle guten klenger seg til mor, vil den store guten bryte krefter med far. Leikeslossing med pappa er ein fin måte å bli kjent med eigen styrke, og det ligg både sosial og kjenslemessig læring i å tape den kampen. Nokre gonger kan ein også få ein røsleg klem.
Men ikkje alle gutar har ein far, eller ein far dei kan tumle fysisk rundt med. Heller ikkje alle driv med kontaktidrett eller har vener å bryne seg fysisk på.

Pubertale kroppar er fulle av energi og kjensler ein ikkje heilt har funne ut av. Det er inga unormal eller sjeldan erfaring for gutar å vere aleine i sin eigen kropp.

Eg byrja rekne på det. Eit heilt rimeleg scenario er å ikkje ville klemme mor si frå ein er åtte-ni, miste leikeslossinga i 12-årsalderen, og få sin første kjærast når ein er 18 år.

Det er ganske mange år utan å ha nokon å klemme på.
Me veit at små born treng mykje kroppskontakt for å bli trygge, men også for å bli kjent med kropp og kjensler. Forsking viser tydeleg at kroppskontakt er viktig for at hjernen skal utvikle seg som den skal.

Store gutar veks. Dei har mykje å bli kjent med, lemmer som strekk seg, kjensler som endrar seg.

Kanskje er det ingen som tar på dei heile dagen. Heile veka, eller heile det året. Enkelte av gutekroppane er isolerte frå omverda i årevis.

Kanskje skal me dulte borti ein gut litt oftare.

 

Tidleagre publisert i Haugesunds avis