Som psykolog er det ein del av jobben min å lytte til løyndommar. Den viktigaste vara me sel som terapeutar er tillit, og i terapirommet skal alle forteljingar om kjensler og vonde erfaringar vere trygge å snakke om.
Gjennom utdanninga les me mykje teori, forsking og erfaringsforteljingar om barndom og utvikling. Me les om kjensler og tankemønster, og om ulike kriser og utfordringar ein møter gjennom livet.
Ein psykolog er sjølvsagt ingen tankelesar, men med kunnskap og etterkvart erfaring blir ein ganske flink til å gjette og spørje.
Slik kan ein komme til å tru at faget dekker det meste, og at ein veit det som er vesentleg.
Konkrete livserfaringar den enkelte kjem med kan vere rørande og opprørande, men eg har nesten alltid eit rammeverk å forstå ut frå, som gjer at eg sjeldan møter forteljingar eg ikkje kan forstå.
Endå sjeldnare skjer det at eg møter erfaringar som opnar for store, vanlege livserfaringar som rett og slett ikkje var omtalte på pensum.
Det skjedde meg for ei tid sidan, og då var eg ikkje på jobb som psykolog, men som forfattar.
Eg fekk eit kort glimt inn i eit heilt vanleg guteliv. Orda hans har eg hatt med meg sidan, og eg innrømmer at eg fekk noko å tenke på.
Eg var på skuleturné med opplesingar og skrivekurs, og vitja ungdomsskuleklassar i fleire fylke.
Det var ei suveren oppleving. Ungdommen no til dags er fine greier. Dei arbeider hardt og stiller både vanskelege og morosame spørsmål.
Opplegget mitt er å få dei til å skrive så usensurert som mogleg, innimellom informasjonen eg gir dei og dialogane me har.
For å få det til må eg la dei bruke same triksa som eg sjølv bruker. Den indre norsklæraren, sensoren og kritikaren som seier at alt ein skriv er noko møl, må stilnast med alle middel.
Den beste metoden eg har lært, er å skrive samanhengande, fort og gale, ei kort stund. På førehand seier eg til meg sjølv at dette skal ingen få sjå, no skal eg berre tømme skallen rett ned på arket eller i tastaturet, og så får eg sjå etterpå om det er noko tess.
Derfor skal ingen lese tekstane dei skriv, alt går rett i bosset etterpå. Dei viser kvarandre respekt og kikkar ikkje på kvarandre tekstar. Og så skriv dei. Det viktige eg kan gi ungdommar som trur dei ikkje kan skrive, er kjensla av at det losnar, at blyanten fyk bortetter papiret og at dei faktisk kan.
Etterkvart ber eg dei om å skrive ned det dei faktisk tenker på. Det kan vere ein fotballkamp dei gleder seg til, eller at dei er svoltne, eller at dei vil ut og ha friminutt, eller at dei er forelska. Eller dei kan tenke på kva dei ønskjer seg aller mest i heile verda.
Så skriv dei. Heilt privat og utan sensur. Ikkje for mine auge, ikkje for nokon.
Men sidan eg vandrar rundt i klasserommet får eg slike uunngåelege gløtt. Ord eller setningar, sidan hjernen min no er van med å lese og avkode bokstavar med eitt blikk.
Og der, på papiret ein lang, hengslete gutunge sat og skribla på, såg eg ein setning som brann seg fast:
”Eg vil berre at nokon skal vere borti meg.”
Mange gutar frir seg frå mor sine klemmar allereie på barneskulen. Frå å vere mammas vetle, kosete prins vinn dei sjølvstende ved å skape avstand.
Etterkvart som puberteten nærmar seg vil endå fleire gutar miste kroppskontakten med ho som ein gong fødde dei og bar dei ved barmen. Dei vil ikkje halde mor i handa på butikken, og dei vil heller ikkje bli kost med medan andre ser på.
Nokre gutar finn sjølvsagt eigen identitet og fridom utan å gi slepp på godnattklemmane, men for mange er det vanskeleg med mors famntak. Då kan det vere lettast å skubbe mor heilt bort frå kroppen sin.
Fedrane får gjerne tettare relasjon til sonene samstundes som mødrene blir skuva på avstand. Der den vetle guten klenger seg til mor, vil den store guten bryte krefter med far. Leikeslossing med pappa er ein fin måte å bli kjent med eigen styrke, og det ligg både sosial og kjenslemessig læring i å tape den kampen. Nokre gonger kan ein også få ein røsleg klem.
Men ikkje alle gutar har ein far, eller ein far dei kan tumle fysisk rundt med. Heller ikkje alle driv med kontaktidrett eller har vener å bryne seg fysisk på.
Pubertale kroppar er fulle av energi og kjensler ein ikkje heilt har funne ut av. Det er inga unormal eller sjeldan erfaring for gutar å vere aleine i sin eigen kropp.
Eg byrja rekne på det. Eit heilt rimeleg scenario er å ikkje ville klemme mor si frå ein er åtte-ni, miste leikeslossinga i 12-årsalderen, og få sin første kjærast når ein er 18 år.
Det er ganske mange år utan å ha nokon å klemme på.
Me veit at små born treng mykje kroppskontakt for å bli trygge, men også for å bli kjent med kropp og kjensler. Forsking viser tydeleg at kroppskontakt er viktig for at hjernen skal utvikle seg som den skal.
Store gutar veks. Dei har mykje å bli kjent med, lemmer som strekk seg, kjensler som endrar seg.
Kanskje er det ingen som tar på dei heile dagen. Heile veka, eller heile det året. Enkelte av gutekroppane er isolerte frå omverda i årevis.
Kanskje skal me dulte borti ein gut litt oftare.
Tidleagre publisert i Haugesunds avis
Vårlys 
Tilbaketråkk: Bokfest med bra damer « Susanne Kaluza
Til å verte litt klokare av- kanskje vi skulle l innføre behovprøvd løyve til småslosting ii skuletimane 😉
For et nydelig, tankevekkende innlegg. Skulle veldig gjerne hilst på deg på onsdag.
Berre folk ikkje tar det som fritt leide til å tvangskose gutar som døyr av skam. Leikeslosting er berre fint. Og å sitje i sofaen andføtes med kvar sin iPad og flette føter utan å gjere noko nummer ut av det. 😉
Så fin betraktning rundt kroppskontakt! Jeg tar det med meg videre.
Og, når det gjelder tekst. Ja, jeg har ikke sett andre skrive det slik før, men er så enig så enig, det er lett å låse seg i ønsket om det perfekte.
Selv hatet jeg i mange år å skrive, vel, strengt tatt hater jeg fortsatt å skrive selv om jeg nå skriver og publiserer daglig og blir lest av rett mange. Jeg kaller nemlig ikke den teksten jeg leverer på bloggen for å skrive, jeg har omdefinert det til samtale gjennom tastatur. Dermed unngår jeg prestasjonsangst for å skrive rett, og står fritt til å formidle mine ord, selv om jeg må bruke bokstaver og ikke lyd.
Å kvitte seg med sin indre vondsinna kritikar er det viktigaste ein gjer. Først må teksten ut, slik ein vil, og så kan ein kople på kritikaren etterpå og redigere.
For en fin og tankevekkende tekst. Som mor til en 10-åring i løsrivelse kjenner jeg meg godt igjen. Om kvelden, under dyna, slipper han opp og vil ha kos. Måtte det vare.
Dette skal jeg huske på til min gutt blir stor og ikke lenger vil ha kos av mamma. Så kan han kanskje få en ekstra dult i steden.
Hei. Fint at jeg fant deg! Både gutter og jenter trenger litt dulting – ikke påtvunget – men at det finnes. Noe å overleve på i alle de mellomfasene av livet der en ikke hører til i noens armkrok.
Ellers er jeg helt enig i skriverådene dine. Begynn med å skrive masse dårlig tekst, pleier jeg å si til studenter jeg veileder. I blant må jeg være streng og presisere disse rådene overfor meg sjøl. Ikke søke det rette og perfekte hele tida.
– OG så – grunnen til at jeg fant deg er din artikkel i Kaluzas bok – tusen takk for din vinkling og din beretning og analyse der. Du forteller den personlige historien i en historisk/samfunnanalytisk ramme – og nettopp det hever det over det rent personlige og gir noe viktig til leseren.
Ha en god dag. vennlig hilsen Guri, Underveis
Så veldig fint å høyre frå dykk!
Å jeg håper jeg klarer å holde en ørliten hjertestreng fast i min lille gutt når han blir stor. I min familie er mennene ganske flinke til å gi og få klemmer, så jeg satser på at selv om han kanskje blir litt distansert i ungdomstida, så kommer han «tilbake» etterpå. I mellomtiden får jeg dulte litt uskyldig bort i han med en myk knytteneve i skuldern, smile og sende en mental klem kanskje? Åh, for en skummel og spennende tid det blir fremover med barn som vokser og modnes!
Og du, forresten, jeg vet jeg ikke akkurat er så god til å kommentere her, men jeg leser, og jeg liker! Bare se her: http://mammalivet.blogg.no/1393104075_blog_award_til_meg_og.html
Hurra! Hurra for at Jona nominerte deg på bloggen og for at jeg fant dette innlegget. Jeg har tre små gutter, og enkelte kvelder innser jeg at treåringen knapt har fått en klem i løpet av denne dagen. De andre to tar det de trenger, noen ganger treåringen også, men jeg forsøker å være dette bevisst. Heldigvis er det mye lekeslossing her, håper det fortsetter, og ikke minst håper jeg vi klarer å ha kultur for litt klemming også senere 🙂
Små gutar og store gutar, små jenter og store jenter, og voksne menn og damer. Me treng å dulti borti nokon, alle saman. ❤