Mor veit best

No er alle sure på ho der utrente, middelaldrande røykaren som er den nye ikkjepusekatten i LO. Gerd.

Ho seier at damer må jobbe og ikkje gøyme seg bak bleiene for å få lov til å dasse rundt heime og drive med interiør og baking.

Eg jobbar forresten deltid, og om du følgjer berre LITT med her i verda, veit du at eg legg ut fleire bilete av mat og born og ting frå heimen enn frå jobb.

Alle er sure på Gerd, og Gerd er sur på slike som meg.

Eg er ikkje sur. Burde eg vere det, seier du? Burde eg føle meg støtt og krenka over at Gerd håner meg for livsstilen min, valet mitt?
Kva slags mor er eg eigentleg, og kva honen er det eg har vald å bruke tida mi på, lurer du kanskje på, men tør ikkje spørje.

Du veit jo eg bakar brød og kaker og jobbar deltid og har to ungar. Så kvifor er eg ikkje sur på Gerd?

Fordi eg ser at ut frå eit perspektiv der me treng stadig økonomisk vekst har Gerd rett. Om du først kjøper den kapitalistiske modellen, der me har stadig inflasjon, kjøper ting for lånte pengar, har lån på tvers av landegrenser utfrå forventning om økonomisk vekst, om du heier fram det som alle økonomane og nesten alle politikarane og stort sett alle andre med utdanning og vettet i behald meiner er sjølvaste Modellen for korleis verda fungerer, så har Gerd rett.

Om eg skal vere sur på Gerd, må eg vere sur på vekst. På Jens og Siv, på Erna og Audun. Dei er for vekst alle saman.

Om eg skal vere sur på Gerd må eg vere sur på deg også.

Eg må til og med vere sur på meg sjølv, for eg har ikkje funne noko løysingsforslag.

Så då så. Eg gidd ikkje vere sur på meg sjølv. Men eg går ikkje så langt som å heie på vekst. Eg går ikkje så langt som Kristin Halvorsen som oppmoda til kjøpefest då verdas rikaste folk endeleg tok ein ørliten pause i miljøfiendtleg konsumgrisefest etter finanskrisa råka omverda. Eg går ikkje så langt at eg heier oss fram mens me oljedryppande og plastkledde spring det fortaste me kan mot stupet.

Eg jobbar deltid. Eg bakar brød. Eg har mindre pengar enn eg kunne hatt.

Eg svik kapitalismen, veksten og BNP. Om Gerd blir sur på meg, kan ho berre bli det. Når me ein dag brenn i Oil Peak Hell, kan eg i alle fall seie «eg jobba i det minste deltid». Med betrevitande tonefall.

Kyr har jur, okser har kuk

Å, neida, det er IKKJE opplagt for den oppveksande generasjonen at kyr er damer, og at det finnes ein mannleg versjon av same dyret, UTAN jur.

Først:

Og så, den daglege indoktrineringa. Den mannlege kua Otis, med mannleg røyst og typisk mannestereotyp oppførsel og MED jur, som er kjærast med ei anna ku (denne med kvinnerøyst, lange augnevipper og jur):

Verst av alt, den mannlege jurkua Otis er dagleg sendt som teiknefilmserie på Nickelodeon.

 

Be aware. Og ta ein prat med ungane.

Anbudsrunden

Stikkord

greit, signalene

«Hei, det er ***, jeg ringer fra kulturdepartementet. Snakker jeg med Kristine Tofte?»
«Ja, det er meg.»
«Du, vi har fått oversendt dette manusutkastet ditt fra Tiden…, og så tenkte jeg at det kanskje var greit for deg å bli orientert om den videre prosessen.»
«Øh, oversendt, kva meiner du?»
«Du skjønner, det er kommet nye retningslinjer, så prosessen frem mot ferdig bok må endres noe, du vet, etter Lysbakkensaken, ikke sant.»
«Korleis endra?»
«Manusutkastet ditt er veldig fint, og vi er glad du har sendt inn en synopsis tidlig i prosessen, og sånn sett er det veldig heldig for alle parter, for da blir prosessen videre mye ryddigere. Nå utlyser vi manuset ditt i en åpen anbudsrunde, og for å tydeliggjøre hva det er vi er ute etter, vil synopsisen og prosjektbeskrivelsen du sendte oss ligge i annonseteksten. Dersom det melder seg søkere som ønsker ytterligere informasjon vil vi selvsagt sende dem hele manusutkastet, men her er vi åpne for innspill fra deg. Vi ønsker jo ikke å gjøre prosessen unødvendig omstendelig, så det beste ville selvsagt være å bare legge hele manusutkastet som pdf-lenke ved annonseteksten på hjemmesiden vår, men det er ikke noe vi er pålagt, så det er noe vi må vurdere løpende hvordan vi gjør.»
«Hæ? Legge ut manuset mitt på anbud?»
«Ja, det er offentlige midler involvert, forstår du. Innkjøpsordningen er penger bevilget fra kulturdepartementet, og signalene fra embedsverket er at departementet ikke kan bevilge penger til prosjekter som ikke har vært gjennom en ryddig anbudsrunde.»
«Men det er jo MIN ide? MITT manus?»
«Vi setter en frist på fem uker for å søke, og oppfordrer deg spesielt til å søke, siden du er kvinne og skriver på nynorsk. Lykke til!»

(to veker seinare:)

«Hei, du, det er *** fra kulturdepartementet som ringer.»
«Ja?»
«Det er kommet informasjon om uheldige omstendigheter som vi gjerne vil sjekke med deg først, før vi eventuelt må avslå søknaden din.»
«Hæ?»
«Vi er blitt fortalt at du har vært tilstede på et privat arrangement med Anniken Huitfeldt så tidlig som i 2010, da du var i startfasen av arbeidet med manuset vi har utlyst anbud på.»
«Huh?»
«Dersom det viser seg at det finnes private bånd mellom deg og kulturministeren vil dette være veldig uheldig, i følge embedsverket, så vi må be deg om å legge all informasjon om dette åpent. Stemmer det at du deltok i et privat arrangement sensommeren 2010 der Huitfeldt også deltok, hjemme hos Vidar Kvalshaug?»
«Øh, det var ein stor bursdagsfeiring, og eg var der og ho var der, men me snakka jo ikkje saman. Me sto i dokø saman på eit tidspunkt, men me snakka ikkje saman, nei.»
«Vi har fått beskjed om at flere andre forfattere som var tilstede ved arrangementet mener å ha sett dere snakke sammen. Og når du nå bekrefter at dere har stått i dokø sammen, tenker vi at dette nok er såpass uavklart at det kan bli en betent sak for ministeren. Uansett er det vel bekreftet at dere har felles venner.»
«Kven har ikkje det, liksom? Du kan jo telje antal forfattarar busatt i Oslo og spørje kor mange av dei som ikkje har nokonsomhelst…»
«Ja, det er også derfor at forfattere bosatt i Oslo i utgangspunktet er ekskludert fra å søke på dette prosjektet.»
«Seier du at forfattarar som bur i Oslo ikkje får gi ut bøker lenger?»

(seks veker seinare)

«Hei, det er Kristine Tofte, snakkar eg med anbudsansvarleg for Song for Eirabu 2?»
«Ja, det er riktig!»
«Eg berre lurte på korleis det blei med den boka?»
«Åh, ja, nå er det avgjort og offentliggjort, har du ikke sett det på hjemmesiden vår? Under fanen tildelte manus?»
«Nei? Eg finn ikkje noko om Eirabu der.»
«Nei, prosjektet har endret navn, etter tildelingen.»
«Kven er det som har fått manuset, då?»
«En privat aktør fra Austevoll, et havbruk helt uten tilknytning til etablerte forlag, forfattermiljø, og uten politiske bånd. Det er faktisk det samme selskapet som har vunnet de fleste anbudsrundene på manus denne våren.»
«…»
«De har vært klart best på pris, og kulturdepartementet er veldig fornøyde.»
«Men…er forlaget nøgde?»
«Selvsagt, vi kan ikke tenke oss annet, det har vært en veldig ryddig prosess.»

Bimboestetikken

Dette sto på trykk i Bergens Tidende fredag 11.11.11, som tilsvar til Frode Bjerkestrands kommentar Bimboestetikken. Då dei ikkje har lagt ut på nett, tillet eg meg å legge den her på bloggen.

Frode Bjerkestrand ser dei unge jentene kle seg som horer og pornostjerner, og likar ikkje det han ser. I ein kommentar i Preik i BT 08.11.2011 spør han seg korleis 40 års frigjering kunne ende med dette.
Det er sjølvsagt lov å spørje kvar jentene på byen hentar estetikken sin frå, og det er lov å ikkje like svaret ein kjem fram til. Men spørsmålet er kvifor jentene kler seg slik, etter alle desse åra med kjønnskamp og likestilling, og kvifor det er ubehageleg å sjå på.

Dei unge jentene har ikkje levd med 40 års kvinnekamp, dei er nye i verda. Og dei gjer som unge jenter til alle tider har gjort: Dei utforsker sin nye kropp, sin nye rolle og sin seksualitet.
Og synleg for alle leikar dei med sitt seksuelle uttrykk i verda.

Då eg var 14 pakka eg nettingstrømper, miniskjørt, korsett og naglebelte i posen, og kledde meg om hos venninna mi før me spankulerte lettkledde og oversminka opp og ned på Leirvik. Foreldra mine nekta meg å «kle meg som ei hore», og eg nekta å gjere som dei sa. Fordi eg meinte dei ikkje hadde forstått noko som helst. Eg var jo ikkje kledd som hore, eg var kledd som ei kul og tøff popstjerne, eg var kledd som ei krysning mellom moteikona Cyndi Lauper og Madonna, og gamlingar som trudde det var horete ville eg slett ikkje høyre på.

Sjølvsagt såg eg ut som ei hore. Sjølvsagt var mine første skritt ut i verda som kvinne både klønete, overdrivne og vulgære. Slik er det å vere ny, og slik er det å utforske nye arenaer.

I BBCs strålande filmatisering av Jane Austens Stolthet og fordom ser ein korleis den 14 år gamle Lydia let puppene velte faretrugande ut av bringeduken, ho flørtar så overdrive og vulgært at storesøstrene skammar seg, og Lydia går for langt både i høve god smak, klasse, kjønnsrolle og alder. No er rett nok innspelinga gjort i 1995, men skildringa av Austens roman frå 1813 har fått mykje ros for sin gjennomførte autensitet i bruk av kostymer, interiør og sosiale skikkar.
Sjølv innan viktoriatidas dydige rammeverk var ungdommens leik med sine erotiske signal ei pine å vere vitne til for dei eldre.

Og me treng ikkje gå attende i tid for å finne unge kvinner i tilknappa kulturar som tøyer grensene, og blir opplevd som utfordrande og vulgære. For å sitere eit blogginnlegg skrive av ein muslim: If you’re being called “Sexy” while having a Hijab on, then you MUST take a step back and ask “Am I really wearing the Hijab correctly?

Dei sosiale kleskodane for erotiske signal tar tid å lære, og ein del av læringsprosessen er å gi blaffen i reglane, kle seg utfordrande og få sure tilbakemeldingar frå vaksne.

Det er ikkje berre rynkete kne og bulkete lår som hindrar meg i å kle meg i trusekorte skjørt i dag, og det er ikkje berre redsla for å ikkje bli tatt alvorleg som gjer at eg er meir gniten på sminken.
Det er også fordi eg har mange års erfaring som kvinne.
Eg veit i dag at subtile signal gjer nytten, eg veit at eg kan bli oppfatta som attraktiv utan å vise heile barmen og halve rumpa. Puppene mine er ikkje lenger splitternye, eg har vent meg til dei og har ikkje same forundra gleda ved å sjå at eg kan presse dei saman og lage ein kløft.

Ungdom skårer skyhøgt på tradisjonell kjønnsrolletenking i all forskning på området. Dei overdriv signala, dei overdriv tydinga av å vere ekte mann og ekte kvinne, dei er i det heile tatt gjennomgåande overdrivne ut i det sjåvinistiske og vulgære, utfrå eit vaksent perspektiv.

Slik er det å vere ungdom, og yrande lukkeleg og usikker vise fram ein kropp som nettopp har gått gjennom ekstrem metamorfose. Dei klaskar klossete med vengjene, flagrar naivt inn i alle lyspærer og blir både sjokkerte og kjenner djup avsky om vaksne menn seier dei liknar horer.

Dette er ikkje nytt. Dette er ikkje foruroligande. Dette er ungdom. I dag, og til alle tider.

Lydia Bennet, i ferd med å gjere skam på heile sin familie med upassande framferd.

Damer og menn: Litt dummare enn folk

Dagens snakkis/lenkis går til NRK si sak om Arve Juritzen og omgrepet dameroman.

Dei har også snakka med May Grethe Lerum, som fortel at «tradisjonelt sett har romaner som har en enkel fortelling og enkelt språk, blitt kalt dameromaner, men definisjonen endrer seg jo med tiden» – og vidare: «For meg refererer ordet dameroman i dag til mer eller mindre formelstyrte fortellinger, gjerne med en heltinne som er i slutten av 20- eller 30-årene». Ikkje så god litteratur, altså. Men Arve Juritzen meiner ikkje det er bøkene det er noko galt med, det er «visse mennesker i litterære kretser som har behov for å være litterært snobbete, sjikanere og snakke nedlatende om andre».

Anten bøkene reelt sett er dårlege eller ikkje, så er det semje om at omgrepet dameroman seier noko om litt halvdårleg, kjønnstilpassa litteratur.
Eg kjenner først at eg blir litt sliten. Kvinnelege forfattarar, kulturkjerringar, dameromanar. Orkar me dette, eigentleg?

Så kjem eg på at eg i går diskuterte omgrepet «guttebok» med Store Norske Leksikon-redaktør Anne Marit Godal. Eg argumenterte for at bøker ikkje kan vere guttebøker, sidan bøker ikkje har penis. Ho argumenterte for å ha omgrepet med i leksikonet fordi det er innarbeidd.
For kva er ei «guttebok»? Er det den aller beste litteraturen, eller er det også ei kjønnstilpassa foreinkling?

Det ER eit pussig fenomen: Når lesaren har kjønn er lesaren litt dummare.

Guttebøker og dameromanar er litt enklare, litt dårlegare enn «ordentleg litteratur». Kjønnstilpassa for gutar som treng maksimal spenning og action for å orke å lese, og kjønnstilpassa for damer som ikkje orkar djup litteratur.

Mannebøker er spionthrillere og hardkokt krim, for menn har ikkje tålmod og intellektuell kapasitet til å lese langsam og utfordrande litteratur. Manneblader er jakt og pupper, sidan menn vil ha slikt, og dameblader er kake/strikkeoppskrifter og mote, for det vil kvinner ha.

Kvinner er litt enklare enn folk flest, og vil helst lese noko romantisk og lettfordøyeleg.
Menn er litt enklare enn folk flest, og vil helst lese noko spanande og lettfordøyeleg.

Den allmenne skjønnlitteraturen, den krevande, vanskelege skjønnlitteraturen, den er ikkje for damer eller for mannfolk. Den er for dei andre. Dei kjønnslause, intellektuelle folka med evne til fordjuping, konsentrasjon og refleksjon.

Kulturkjerring freister forstå forfattarmenn

I høve kulturkjerringdebatten har eg tatt skrittet langt ut av mi eiga komfortsone og gjort heile tre ting eg ikkje plar gjere:

• Eg har freista sjå heilt bortfrå at eg er feminist, og vald å ikkje snakke om elefanten som står midt i rommet og viftar med raud klut frå snabelen.
• Eg har formulert meg på bokmål.
• Eg har freista å seie noko i det offentlege rom som forfattar, trass i at eg berre har utgitt eit halvt bokverk.

Med andre ord, eg har skrive noko som var meint som ein kronikk og sendt det til Aftenposten. Men sidan Aftenposten ikkje ville ha den (og som ei meir kronikkrøynd venninne påpeikte etter gjennomlesing: dette er vel meir ein analyse enn ein kronikk, du meiner jo ingenting her), gjer eg noko meir komfortabelt: Eg legg teksten ut på bloggen. Her. No.

 

Den ydmykede forfatterens legitime raseri

 

Forfatterne Tomas Espedal og Vidar Kvalshaug har harsellert med kjernepublikumet sitt, de middelaldrende, kvinnelige leserne. Forleggerne og festivalsjefene iler til og forsvarer de såkalte «kulturkjerringene», og debatten går i avisenes kultursider om hvem disse leserne egentlig er og hvorfor forfatterne bør respektere dem.

Debattantene har i mindre grad interessert seg for hva som ligger bak Espedals utspill i fjor, og Kvalshaugs leserparodi nå nylig. Man har implisitt gått ut fra at begrepet «kulturkjerring» i seg selv nødvendigvis må komme fra kunstnere som ikke hedrer kulturkonsumentene som holder dem i live, at dette er menn som ikke respekterer kvinner, og som utfra et litterært snobberi hever seg over leserne sine i fordomsfull og ekskluderende selvdyrking.

Kanskje bør vi spørre hvor raseriet mot leserne kommer fra, og om det kan ligge noe mer legitimt bak enn arrogant kulturelitisme.

 

Pengene

Siden jeg debuterte med roman i 2009 har jeg vært på festivaler og andre arrangement, og samtalt med mange forfattere, om mangt. Disse årene har jeg blant annet lært to ting: Man snakker ikke med forfattere om penger. De blir rare i fjeset og skifter tema. Litt irritabelt legger de gjerne til at dersom jeg er ute etter penger kan jeg bare la være å skrive. Og: Som forfatter blir man sint av å tenke på penger.

Penger er altså både tabu å snakke om, og et tema som vekker sterke følelser.

Forfattere arbeider jevnt over svært mye med tekstene sine, og tjener jevnt over lite på bøkene sine. Selv har jeg hatt et såkalt hederlig debutantsalg, og tjent ca 90 000 kroner på boka mi. Halvdelen av pengene kommer fra Innkjøpsordningen, altså statlige midler og ikke fra direkte salg til leserne.
Jeg brukte to år på å skrive boka, og det hadde aldri vært mulig om jeg hadde vært i full jobb. Nå er jeg i ferd med å sluttføre andreboka, og lønnsarbeider bare en dag i uka for å få nok skrivetid. Jeg lar meg forsørge, noe som ikke er omkostningsfritt for noen. Men ingen uvanlig situasjon for en som forsøker å etablere seg som forfatter.

 

Leserne

I arbeidet med en roman er forlagets redaktør den som kommer med profesjonelle innspill. Redaktøren er lesernes advokat. Alle innvendinger og endringsforslag fra redaktøren handler i siste ende om å gjøre teksten mer tilgjengelig for leserne. Mer leservennlig. Enten man snakker om språk, form eller innhold, så er det hensynet til leserne som gjør seg gjeldende.

Forfatteren kan gjerne si til seg selv at redaktørarbeidet gjør boka bedre. Teksten er uansett forfatterens ansvar og forfatterens prosjekt, tenker forfatteren. Sier kritikeren. Sier forlaget. Men hvorfor slette sine darlings, hvorfor forenkle komplekse fortellinger, hvorfor endre noe som helst, dersom det ikke fantes lesere? Uansett hvordan man formulerer seg om dette er leserne tilstede i hele skriveprosessen.

Lesernes krav om god språkføring. Lesernes evige hunger etter spenningskurver og suspens. Lesernes ønske om å kunne forstå karakterene. Og lesernes begrensninger, manglende tålmodighet når forfatteren helst ville skildret eller reflektert seg ferdig, fabulert og lekt seg på egne premisser.

Og samtidig vet forfatteren at lesernes gunst er en utro og flyktig elskerinne. Uansett hvilke hensyn man tar gjennom sine uendelige omskrivninger, vet man at leserne vil plukke boka ut av bokhandlerens hylle, lese baksideteksten, bla litt, lese litt, se på prislappen og sette boka tilbake som var det et litt for dyrt vaskepulver.

Leserne låner heller boka av ei venninne. Leserne vil heller vente på pocketen, som aldri kommer fordi salget av innbundet bok ikke ble høyt nok. Leserne krever alt av deg, de nøyes ikke med mindre enn ditt ypperste, og gir blaffen i deg om du ikke leverer. De kan bare finne en annen bok. Leserne er i praksis ikke villige til å betale det et forfatterskap koster.

 

Forfatteren

Hvorfor skriver man da? Espedal svarer i Imot kunsten: «Først skriver man for å få utgitt en bok, for å kunne kalle seg forfatter, etter hvert skriver man for å tjene penger, man skriver for å ha et arbeid, og man skriver for å skrive bedre, bedre og bedre bøker (…). Men etter mange år og en del bøker, tenker man mindre på pengene og bøkene, det er blitt nødvendig å skrive, en livsnødvendighet, man ville ikke klare seg uten skrivingen.»

Espedal har tenkt på pengene. Selvsagt har han tenkt på pengene. Espedal har tjent penger i det siste, men man kan lese av både tekstene hans og utfra enkle fakta om salg og økonomi at det har vært lite penger.

Dei fleste forfattere vi i dag kjenner som salgssuksesser har tjent lite penger. De har tjent så lite så lenge at salgssuksessene neppe veier opp for det, om man sammenligner med omtrent alle andre yrkesliv. Klart de har tenkt på pengene.

Kvalshaug har nok også tenkt på pengene. Hvem har ikke det.

Og de har tenkt på leserne. De har måttet forholde seg til redaktørene, lesernes advokat. Til forlaget som skal være både katedral og børs. De har tenkt på de milde, vennlige damene som sitter på benkeradene på litteraturfestivalene. Leserne som gir deg 40 000 i årslønn, og som til gjengjeld krever at du tilpasser kunsten din til lesernes behov, og som benytter seg av retten til å forkaste deg eller kjøpe deg, rose deg eller baktale deg.

Forfatterens hjerteblod og hudløse nevroser, vurdert som en sjokoladeplate leseren kanskje har lyst på, kanskje ikke.

Dersom leserne faktisk ga forfatterne en normal årslønn, kunne man kanskje mer legitimt kreve at forfatteren var ydmyk i møte med sitt publikum.

Men i realiteten skal forfatteren innordne seg og respektere leseren, uten at relasjonen til leseren på noe vis er likeverdig i et sosioøkonomisk maktperspektiv.

Å underordne seg publikum for småpenger er ydmykende.

 

Og så kaller de leserne kulturkjerringer

Derfor ligger det kanskje et raseri bak når disse forfatterne legger avstand til sitt eget publikum, enten det er uttrykt med et likegyldig skuldertrekk eller sarkastisk karikering.

Kanskje er det en reaksjon på lesernes troløse kjærlighet, lesernes manglende lojalitet, evige krav og manglende forståelse for hva det koster, på alle måter, å skrive litteratur.

Kanskje er disse forfatternes manglende respekt for leserne en legitim reaksjon på en ydmykende situasjon.

Forsvaret for kulturkjerringene kommer hovedsaklig fra forlagsfolk og arrangører av litteraturfestivaler. De viser respekt for sitt publikum, de hedrer kulturkvinnene. Her er det verken trass, sarkasme eller raseri å spore. Til gjengjeld får også disse aktørene utbetalt en betydelig mer forutsigbar og hederlig årslønn takket være lesernes samlede litteraturinteresse og kulturkonsumentenes trofaste deltakelse.

 

Fornuft og kjensler

Sigrun gjer meg merksam på at det i dag er ei sak i Klassekampen, der psykolog Simon Baron-Cohen si nyaste bok i følge henne blir brukt som referanse i omtale av «onde psykopater, borderlinere og narsissister som mangler empati» (eg siterer Sigrun).

Psykologi er, som kjent for oss som driv med det, eit sprikande fag. Ikkje nok med at me i løpet av studietida får opplæring i så mange og motstridande modellar for forståing av mennesket at ein aldri nokonsinne seinare vil kunne slå fast at ein veit noko som helst sikkert, men så er det greia med klinisk versus forskning. Eller praksis versus teori, som det også handlar om.

Når media skal intervjue ein ekspert, vil dei gjerne snakke med universitetsansatte. Forskarar. Ekspertar på faget, per definisjon. Ønsker ein kilder, går ein til bøker eller artiklar frå kjente tidsskrift, skrive av forskarar. Men kva er ekspertane eigentleg ekspertar på, og korleis blir dette forstått og formidla?

Som klinikar, altså behandlar, møter eg einskildmenneska. Eg møter ikkje diagnosar, eg møter ikkje diagnosegrupper. Eg møter folk som strever med samansatte greier i livet sitt, eg møter ikkje komorbiditet. Eg må forstå den som sit på kontoret mitt, nytte meg av alt det faglege eg har lært, og alt eg har av empati og menneskeleg forståing. Gjennom først studiet, sidan pasientarbeid og mykje rettleiing frå erfarne klinikarar, er eg i ein livslang prosess der eg blir medvite mitt eige og andre sitt språk, kroppsleg og verbalt. Eg har arbeidd med pasientar sidan 1998, og kjenner meg framleis som novise. I møte med den einskilde pasient er eg aldri ekspert på den andre.

Eg er avhengig av forskarane sitt arbeid. Dei finn fram til kva teknikkar og metodar som ser ut til å passe best for dei fleste som deler diagnosar. Dei finn samvariasjonar og årsaksforklaringar, dei brøyter nytt land og foredlar det me veit noko om.
Dei blir frustrerte over klinikarane som ikkje vil følge manualane deira, eg har fleire gonger diskutert med anerkjente forskarar som meiner at dersom me klinikarar berre kunne følge oppskrifta, så ville me få betre resultat. Og kvar gong må eg seie at «jammen, pasientane følger jo ikkje oppskrifta, pasientane saboterer jo det brillefine opplegget dykkar, så me må improvisere, forstå, snakke om kvifor og kva, framfor å følge manualen.»

«Jada, motivasjonsarbeidet er jo viktig, men det skal jo berre føre fram til at behandlinga kan foregå,» er eg blitt fortalt frå forskningshald.
«Høh,» seier eg då. «Sjølve motivasjonsarbeidet ER behandlinga for mange pasientar. Finne ut kva endring dei treng, kva dei kan gjere, kvifor dei ikkje gjer det. Når me har komme dit, er resten enkelt.»
«Men det finnes forskningsbaserte manualar for motivasjonsarbeid,» kjem det då.

Og slik held me på.

Forskarane kan mange ting. Eg elskar dei.
Klinikarane kan også mange ting. Andre ting.
Når ein professor i utviklingspatologi med hovudfokus på autisme og læringsprogram i empati for autistar blir brukt som kjelde, må ein vere tydeleg på at det er akkurat dette han har forska på. Baron-Cohen er fantastisk på sitt område. Men når mediefolk vil bruke det han seier til å fastslå at kjønnsforskning er tull, eller at narsissistar er onde, så strekk dei ekspertise ut over i det absurde.

Slik er det med alle områder av forskning. Ein fordjupar seg i eit område, og der blir ein sannsynlegvis ekspert. Men ekspertisen kan ikkje umiddelbart generaliserast.

Om journalistar vil skrive om ondskap og personlegdomsforstyrringar, burde dei snakke med folk som har arbeidd profesjonelt med å forstå einskildmennesker med personlegdomsforstyrringar. Først når ein kjenner eit menneske så godt som ein kan komme til, vil ein kunne ane kva emosjonelle fasettar og kognitive nyansar den andre rommer.

Men klinikarar kan jo aldri seie noko bombastisk og svart/kvit om korleis grupper er, så eg forstår godt at me er uinteressante som mediekjelder.

Disclaimer: Eg har ikkje lese dagens artikkel i Klassekampen, eg har ikkje henta posten enno. Denne bloggposten er meint som eit generelt hjartesukk kring bruk av forskarar som ekspertar på det menneskelege.

Matpakkefeminisme

Akkurat i skrivande stund sit sosialantropolog Runar Døving og ein gjeng med kokkar og forskarar og snakkar på P2 om matpakke. Dei skal undersøke kva slags mat ungar et på skulen, og drøfter kva som kan vere bra.

Desse setningane går igjen:

• Man kan jo forberede en del kvelden i forveien
• Må man virkelig stå opp en halvtime før for å lage denne maten til barna
• Man kan jo bare stå opp et kvarter tidligere for å lage maten

Eg merker dampen står ut øyrene på meg.
Dei snakkar om store skuleborn. Som foreldrene lagar skulemat til. Kva faen?
Dei har ikkje presisert at dette er born med alvorleg psykisk utviklingshemming eller born som har mista begge armane. Eg går ut frå det er relativt funksjonsfriske skuleborn som blir omtalt. Eller: Borna blir ikkje omtalt. Dei svever i samtalen som kunder, passive konsumenter.

Folkens: Lukt kaffen. Ungane kan lage mat sjølv. Ungane BØR lage mat sjølv. Dei lærer av det, dei blir sjølvstendige. Dei får respekt for maten, dei liker den betre.

Ungane mine smører sin eigen matpakke, og har gjort det sidan dei var seks år. Dei har lært å skrelle gulrøtter og hakke grønsaker før dei begynte på skulen.
Er eg supermamma? Har eg verdas mest praktiske born? Nei.
Alle ungar liker å få til ting sjølv. Dei liker å delta i det foreldra gjer, om dei får skryt undervegs. Dei liker å meistre, dei liker å vere involverte i sin eigen kvardag.

Grønsakssushi kan ungane lage sjølv om kvelden

Dotter mi ler og fortel om skulekameratar i femte klasse som kvar dag opnar matpakka og stønner over at mor deira har tatt på feil pålegg.
«Kvifor gjer dei det ikkje sjølv?» spør ho.

Eg spør også desse forskarane som no skal i gang med endå eit omfattande forskningsprosjekt som skal finne ut korleis ein får sunnare og meir innbydande matpakker: Kvifor spør de ikkje om ungane har laga maten sin sjølv? Tipper ungar med skikkeleg opplæring og friare tøyler i kjøkenet har gjennomsnittleg kulare, betre og meir populær matpakke enn bortskjemte ungar som kastar dei mammasmurte fårepølseskivene sine på veg til skulen og kjøper skuleboller i storefri.

Miljøkriminalitet på sitt verste

Ein oppsynsmann uttaler til tabloidpressa at det å skyte ein andefamilie med piler er miljøkriminalitet på sitt verste.

Nei, det er ikkje det.

Det er sadisme mot dyr, det er eit av teikna på manglande empati og eit raudt flagg i psykologisk vurdering av gjerningspersonen, det er stygt gjort.

Og andefamilien? Synd.

Men det er nok meir synd på dei fuglane som ender i kjøledisken, vakuumpakka av Prior.
Den plutseleg torturerte og drepte andefamilien har sannsynlegvis hatt eit greit liv inntil dei møtte ein forstyrra andemordar.

Og skal me snakke om miljøkriminalitet på sitt verste, er kjøttindustrien, oljeindustrien og all plasten vår verre enn ein torturert andefamilie. Alt som gjer livet til denne opprørte oppsynsmannen lett og greit og luksuriøst, samanlikna med snittet av verdas folk, er tufta på miljøkriminalitet på sitt verste.

Men klart det er lettare å hyle opp om ei and med pil gjennom halsen.

Menn vil ha kvinner med pengar

Det er lett å synse seg så langt bort at ein trur på det sjølv, og det kan ein endå lettare gjere dersom ein freister endre på det ein har synsa seg fram til at ein trur er sant, for då treng ein ikkje eingong seie at ein meiner det skal vere slik, berre at det er slik.
Kva hokerten snakkar eg om no?

Jopp, eg snakkar om den evige påstanden/sanninga om at menn med god jobb, utdanning og pengar virkar attraktive på kvinner, medan menn søkjer deilege, yppige og unge damer som kan spre genene deira.

Det er berre at nokon har sjekka røynda.
Og har funne ut at menn helst vil gifte seg med slike damer som har pengar og utdanning og god jobb, medan damene velger utfrå kjærleik (eller seksuell attraksjon = ønske om å spreie gener, som me plar kalle det når det er menn som seier akkurat det same).

Hoho.

(ja eg innrømmer det: eg kunne funne ei betre, forklarande lenke til Preben Z si masteroppgåve om at pene kvinner velger rike menn, basert på intervju med seks bekjente, eller nesten kva som helst anna som er sagt eller gjort av harald Eia, eller kjønnsforskarar eller kven som helst som meiner at pene kvinner finn ihop med rike menn anten fordi det er arv eller miljø eller dårleg statleg styring av mikro og makroøkonomiske verkemiddel, men eg ELSKAR det utdraget nederst i Indregaard sin bloggpost, kunne ikkje dy meg)