Eg skulle seie noko om å pynte seg for seg sjølv og å pynte seg for andre. Om klær og hår som kulturelle signal, og om å integrere gruppesignala i sin eigen sjølvoppfatting, slik at ein aldri pyntar seg «for seg sjølv», men for den integrerte kulturen i seg sjølv. At ein blir sin eigen «den andre», og ser seg i spegelen eller nedover seg sjølv og gjenkjenner signala som ein sender til andre. Avleser signala frå seg sjølv. Ser seg sjølv gjennom integrerte kulturelle briller.
Men så blir eg i tvil.
For dette gjeld då også når eg møter deg?
Eg ser på deg og ditt blikk på meg, og sjølv om eg anerkjenner at du er ein annan enn meg, og forestiller meg mentale prosessar inne i deg, skjer denne anerkjennelsen og desse forestillingane framleis i meg. Når eg ser ditt blikk på min nye kjole, gjetter eg berre kva du tenker. Eg gjetter ut frå mi erfaring med deg, mi erfaring med folk i det heile tatt, utfrå mi samla sosiale og kulturelle kompetanse. Men det er framleis eg som gjettar utfrå mi erfaring og mi kompetanse.
Sosialkonstruktivistane (som er endå meir hardkokte enn sosialkonstruksjonistane – eller var det omvendt?) kokte bort subjektet og løfta fram sjølve relasjonane mellom oss som virkelighetsskapande. Slik blir alt eg trur og veit og forstår om verda skapt i mitt møte med andre. Virkeligheten er sosialt skapt. Dermed fins ikkje eg, men eg i møte med andre.
Det er berre den felles virkeligheten som fins. Me kommuniserer oss fram til felles virkelighet og skapar og gjenskapar og nyanserer og reformulerer dermed det virkelige gjennom relasjonane våre. Gjennom forståingsutveksling. Gjennom språk, i vid forstand.
Men korleis kan eg vite kva dei andre forstår?
Eg gjettar jo berre, utfrå mi subjektive erfaringsverd og min heilt eigen gjettekompetanse.
Eg sit her og les blåggar og nettaviser og romanar, eg ser på tv og høyrer Harald Eia på radioen, og eg trur eg forstår. Eg ler i alle fall. Engasjerer meg, er med. Men korleis veit eg at du gjenkjenner meg? Korleis veit eg at du syns eg er med? Korleis kan eg vere sikker på at når du seier at kjolen min er spesiell, så meiner du at den ikkje var spesielt kledeleg eller fin i alle fall?
Eg gjettar jo berre.
Eg deltek på harde livet i den sosialt skapte virkeligheten. Trur eg, i alle fall.
Vårlys 
Ooohh! Så lyst jeg har til å skrive et langt svar. Så liten tid jeg har til å gjøre det.
Vel. Goffman kjenner du vel (til). Han snakker bl.a. om speiling. Ut fra min reaksjon på hva du gjør, så forstår du om det du gjør er ok. Jo eldre vi blir, jo flinkere blir vi til å forstå den andres reaksjoner. Når/hvis du feiltolker, så blir reaksjonene tydeligere og tydeligere. Tenk på «Tampen brenner».
Som du skriver: «Når eg ser ditt blikk på min nye kjole, gjetter eg berre kva du tenker.» I ettertid forteller du til andre at «Så ga ho meg det blikket. Eg forstod kva ho meinte.»
Må videre. Tudelu!
Jeg har vært på kurs…
Og på kurs lærer man mye bra. Det siste jeg lærte var «Kommunikasjon skaper mennesker.»
Egentlig veldig fint sagt.
Foreleseren kom også inn på de mørkere sidene ved menneskelig samkvem, men det er så ekkelt og skummelt at jeg ikke vil gjengi det.
Damerne pynter seg for hverandre.
radiohode: Men blir me flinkare då? Med årene altså? Eller samlar me oss berre informasjon gjennom samme avgrensa genetiske og kulturelle filter, og grev oss djupare og djupare ned i vår eigen subjektivitet?
KEE: Eller som ein gammal russar har sagt: Ikkje-kommunikasjon er ikkje mogleg. Eg undrar meg berre over kor mykje som siv inn, liksom.
Avstanden mellom kva folk gjerne vil formidle og kva som blir oppfatta er umogleg å utforske, sidan språket vårt er så samlande og upresist at me kan hende berre trur me snakkar saman?
SS: Men kvifor pyntar me oss når me er aleine då? Og kvifor pyntar me oss for kvarandre? Kva vil me seie? Kva vil me tilhøyre? Og lukkast me?
Ja, det blir vi. Tenk deg fremskrittet fra du var ett år og til i dag. Om du ikke synes du har blitt flinkere. så har du et problem. 🙂
Men om vi er flinkere i dag enn i 1977 eller 1932 eller whatever, se det vil jeg ikke mene noe om.
Jeg liker å tro at jeg pynter meg for meg selv, men jeg gjør aldeles ikke det.
Vi må «pynte» oss for de andre uansett for vi er ingenting uten de andre? Selv om vi klarer å fordreie hvilken betydning «de andre» har til det mest vanvittige. Alle må bli sett og må vise at de er og vil ses. Det er der vår eksistens ligger, i skjæringspunktet mellom oss selv og andre. Det klokeste og mest menneskelige er vel å gjøre som du gjør, å delta for harde livet i den sosialt skapte virkeligheten. Det gjør jeg, jeg snubler, faller, blør litt og kommer meg videre…og elsker det.
Spennende, Avil.
Jeg liker tanken på den felles virkeligheten. Det er kanskje denne som gjør at vi forstår/ forstås bedre mennesker med samme erfaringsgrunnlag som oss selv? Er slik at man er «mest seg selv» sammen med dem, eller kan man også forstå parametralt motsatte virkelighetserfaringer?
Siden den sosiale intelligensen (om vi kan kalle den det) er ganske ujevn hos ulike personer, vil det kanskje også alltid være slik at noen gjetter, mens andre definerer ut fra seg selv.
Og nå ble jeg litt svimmel, merker jeg.
Med årene, vennen min, blir du ikke klokere om menneskelige relasjoner. Du lærer noe annet: Å gi `fa`n. Alt dette dere strever med i tredveårene får en annen valør når du blir eldre. Og det er godt. Det går ikke alltid ;- Å forstå andres virkelighet. Akkurat fordi en har forskjellig erfaringsbakgrunn og ikke minst begrepsbakgrunn. Og da tenker jeg nå: Det er ikke sikkert at det er dette som er viktig. Jeg skulle så gjerne ville at dere senket skuldrene og heller lyttet empatisk : Menneskene trenger hverandre, men vi trenger ikke allitid å forstå hverandres tanker. Klem og takk for god kake.
Eto: Velbekomme. Eg la meg klokka åtte. No har eg sove i 11 timar. Eg innser at eg må trene meir. Men bursdagsbarnet var veldig nøgd.
«SS: Men kvifor pyntar me oss når me er aleine då? Og kvifor pyntar me oss for kvarandre? Kva vil me seie? Kva vil me tilhøyre? Og lukkast me?»
Jeg tror det ligger iboende i et sundt menneske å ville fli seg og se bra ut. Og når man pynter seg så sier man jo at man har ikke gitt opp. Og når ens venner (og lekre fyrer for den del. :sikle:) gir en komplimenter så får man jo en god dag.
Kloke spørsmål (Avil), og kloke svar (Eto). Av og til må ein berre drite litt i alt, -gruble mindre, og tru det beste om kvarandre. For si eiga skuld, ikkje minst.
Og pynte seg med oldemors smykke berre fordi det minner ein om kven ein er. Kanskje handlar litt av pyntinga om det, -å vise for oss sjølve (og evt andre)- kven vi er, eller ynskjer å vere.