Jeg har fått publisert to romaner, en duologi, altså en sammenhengende historie over to bøker. På nynorsk. Dermed er jeg nynorskforfatter.

(Dersom bøkene hadde vært på bokmål hadde jeg nok bare vært forfatter. Bokmålsforfatter: 163 treff på google, nynorskforfatter gir 4230 treff + egen wikipediaartikkel)

Da jeg begynte på Eirabu-prosjektet var nynorsken min temmelig rusten. Men det ble fort tydelig for både forlag og meg at den fortellingen ikke fungerte på bokmål. Den måtte være på nynorsk. Det ble den barskere, mer autentisk og troverdig av. Og Eirabu måtte være troverdig. Det norske folk skulle lese voksenfantasy, og jeg visste jeg ville møte mye skepsis. Jeg var nødt til å forføre leserne, og en nynorsk språkdrakt var nødvendig.

Nynorskjudas

Nynorskjudas I

Jeg er født i Bergen og har snakket bergensk hjemme hele barndommen. Da jeg var 6 år flyttet vi til en nynorskkommune, og derfor har jeg både en grundig nynorskopplæring fra barne- og ungdomsskolen, og en dialekt som ligger nær det nynorske skriftspråket. Det er fint å ha to dialekter, og det er fint å ha skriftspråk som reflekterer særpreget ved dialektene.
Jeg valgte bokmål som hovedmål på videregående, man vil gjerne være reelt tospråklig skriftlig når man er det munntlig.
Siden studerte jeg en del år i Bergen og skrev alle eksamensoppgaver på bokmål, og da jeg flyttet til Danmark var det bokmål jeg brukte som akademisk språk, selv om det etterhvert nok ble mer påvirket av dansk enn jeg var klar over.

Derfor var bokmål også det naturlige internettspråket mitt.

nynorskjudas1

Nynorskjudas II

Så da jeg bestemte meg for å skrive en roman på nynorsk, måtte jeg øve. Jeg konverterte til nynorsk på internett, sms, epost og på jobb. Øve, øve, øve om man skal bli flink.

Jeg ble flink.

Jeg fikk gitt ut bøkene.

Plutselig var jeg altså nynorskforfatter. Journalister spurte meg om språket, om nynorsken, og jeg svarte. Det var vanskelig, så jeg begynte å fjase med det. De fleste som skriver romaner på nynorsk gjør det rett og slett fordi det er språket deres. Det er ikke noen annen grunn, og behøver heller ikke være det.
Likevel blir man spurt, og jeg hadde ikke så veldig lyst til å svare «jeg skrev Eirabu-bøkene på nynorsk fordi det handler om vikingaktige greier og skal føles litt gammelt og røft og ruralt». Det ville være å fornærme omtrent samtlige (urbane og moderne) nynorskforforfattere, nynorskbrukere generelt, og bidra til å marginalisere språket. Jeg ville blitt en nynorskjudas. Ingen vil være nynorskjudas.

Nå har jeg et nytt romanprosjekt, der handlingen dels foregår i Bergen, dels i Tyskland og Polen. Et litt konservativt bokmål, slik den bergenske stemmen i hodet mitt snakker, er den mest naturlige stemmen å fortelle denne historien med.

Men jeg må øve.

Jeg må sprenge emg ut av det språket jeg skrev meg inn i gjennom Eirabu-prosjektet.

Jeg burde konvertere til bokmål, på blogg, sms, epost og på facebook.

Men det tør jeg ikke. Jeg har skrevet et par kronikker og antologibidrag på bokmål siden jeg ble nynorskforfatter, og hver gang har noen kommet med hånlige kommentarer. Jeg står i fare for å bli nynorskjudas, selv om jeg ikke sier et vondt ord om språket. Bare ved å ikke bruke det, blir jeg en sviker.

Det er rart, egentlig. Folk som har gitt ut bokmålsbøker først, og deretter gir ut noe på nynorsk, hva slags tilbakemeldinger får de? Det lurer jeg på.

Og så tenker jeg på Cornelius Jakhelln, som sier at kunsten ikke er redd.

Og så skifter Haustljos-bloggen navn til Vårlys.

Nynorskjudas III

Nynorskjudas III

Advertisements