Jeg har fått publisert to romaner, en duologi, altså en sammenhengende historie over to bøker. På nynorsk. Dermed er jeg nynorskforfatter.
(Dersom bøkene hadde vært på bokmål hadde jeg nok bare vært forfatter. Bokmålsforfatter: 163 treff på google, nynorskforfatter gir 4230 treff + egen wikipediaartikkel)
Da jeg begynte på Eirabu-prosjektet var nynorsken min temmelig rusten. Men det ble fort tydelig for både forlag og meg at den fortellingen ikke fungerte på bokmål. Den måtte være på nynorsk. Det ble den barskere, mer autentisk og troverdig av. Og Eirabu måtte være troverdig. Det norske folk skulle lese voksenfantasy, og jeg visste jeg ville møte mye skepsis. Jeg var nødt til å forføre leserne, og en nynorsk språkdrakt var nødvendig.
Nynorskjudas I
Jeg er født i Bergen og har snakket bergensk hjemme hele barndommen. Da jeg var 6 år flyttet vi til en nynorskkommune, og derfor har jeg både en grundig nynorskopplæring fra barne- og ungdomsskolen, og en dialekt som ligger nær det nynorske skriftspråket. Det er fint å ha to dialekter, og det er fint å ha skriftspråk som reflekterer særpreget ved dialektene.
Jeg valgte bokmål som hovedmål på videregående, man vil gjerne være reelt tospråklig skriftlig når man er det munntlig.
Siden studerte jeg en del år i Bergen og skrev alle eksamensoppgaver på bokmål, og da jeg flyttet til Danmark var det bokmål jeg brukte som akademisk språk, selv om det etterhvert nok ble mer påvirket av dansk enn jeg var klar over.
Derfor var bokmål også det naturlige internettspråket mitt.
Nynorskjudas II
Så da jeg bestemte meg for å skrive en roman på nynorsk, måtte jeg øve. Jeg konverterte til nynorsk på internett, sms, epost og på jobb. Øve, øve, øve om man skal bli flink.
Jeg ble flink.
Jeg fikk gitt ut bøkene.
Plutselig var jeg altså nynorskforfatter. Journalister spurte meg om språket, om nynorsken, og jeg svarte. Det var vanskelig, så jeg begynte å fjase med det. De fleste som skriver romaner på nynorsk gjør det rett og slett fordi det er språket deres. Det er ikke noen annen grunn, og behøver heller ikke være det.
Likevel blir man spurt, og jeg hadde ikke så veldig lyst til å svare «jeg skrev Eirabu-bøkene på nynorsk fordi det handler om vikingaktige greier og skal føles litt gammelt og røft og ruralt». Det ville være å fornærme omtrent samtlige (urbane og moderne) nynorskforforfattere, nynorskbrukere generelt, og bidra til å marginalisere språket. Jeg ville blitt en nynorskjudas. Ingen vil være nynorskjudas.
Nå har jeg et nytt romanprosjekt, der handlingen dels foregår i Bergen, dels i Tyskland og Polen. Et litt konservativt bokmål, slik den bergenske stemmen i hodet mitt snakker, er den mest naturlige stemmen å fortelle denne historien med.
Men jeg må øve.
Jeg må sprenge emg ut av det språket jeg skrev meg inn i gjennom Eirabu-prosjektet.
Jeg burde konvertere til bokmål, på blogg, sms, epost og på facebook.
Men det tør jeg ikke. Jeg har skrevet et par kronikker og antologibidrag på bokmål siden jeg ble nynorskforfatter, og hver gang har noen kommet med hånlige kommentarer. Jeg står i fare for å bli nynorskjudas, selv om jeg ikke sier et vondt ord om språket. Bare ved å ikke bruke det, blir jeg en sviker.
Det er rart, egentlig. Folk som har gitt ut bokmålsbøker først, og deretter gir ut noe på nynorsk, hva slags tilbakemeldinger får de? Det lurer jeg på.
Og så tenker jeg på Cornelius Jakhelln, som sier at kunsten ikke er redd.
Og så skifter Haustljos-bloggen navn til Vårlys.
Nynorskjudas III
Vårlys 
🙂 Fra en som kaller seg ‘generell vestlending’ gjenkjenner jeg mye av det du sier – og jeg har flere språk å forholde meg til… mange av mine egne ‘stemmer’ har forstummet underveis pga ‘språkproblematikken’…SKRIV hvaenn språk eller dialekt din indre stemme taler – men FLOTT at du setter ord på dette! 🙂 Lykke til! Tone Aa.
Tusen takk!
Dette treffer meg veldig! Fordi jeg er østlandssnakker, men fullblods vestlending i hjertet. Har vokst opp innerst i en fjord på tjukkeste Sunnmøre fra jeg var 7 år til jeg var rundt 20. Det var fire avgjørende år i Oslo som skapte østlandsdialketen før jeg og mine fem søsken begynte skole på vestlandet. Våre tre eldre brødre gikk på skole på Tåsen i de årene vi bodde i Oslo, og de måtte legge fra seg rogalandsdialekten (det var det vi alle snakket før vi flytta til Oslo) fortere enn svint. Begge mine foreldre har alltid snakka sunnmørs/hordalands dialekt. Og så ble altså alle barna deres østlendinger pga fire år i Oslo.
Men skrive nynorsk har eg alltid gjort på skulen, heilt ut gymnastida mi, faktisk.
Og det har gitt meg mye kompetanse i begge språkformene. Men jeg måtte begynne å lære meg å skrive ordentlig bokmål da jeg ble student, ikke bare dagbok og brev-bokmålet jeg hadde brukt når jeg ikke var på skolen. Min mor var med i Noregs mållag og hadde av og til styremøte hjemme hos oss i min barndom. Da hadde vi stor moro av å snike i gangen og hysje på hverandre. De måtte jo ikke høre at vi snakka en bokmålsdialekt! Jeg er veldig glad i nynorsk. Jeg leser det gjerne, skriver også av og til nynorsk for å variere litt, og ja, jeg er jo norsklærer og da skriver jeg på begge målføra. Jeg syns det er helt supert og helt på sin plass at du skifter mellom skriftspråka akkurat som du selv føler det, Det er jo slik vi har det her i Norge, vi er dobbeltspråklige. Oj, jeg kjenner jeg kunne skrevet masse om dette. Neste gang skriver jeg kanskje på nynorsk. You go, girl! Av stad med deg, jente! Av sted! Av sted!
KLEM
Hurra og takk!
Jeg forstår ikke hvorfor man ikke fritt skal kunne veksle mellom de ulike målformene etter behov og ønske. Det er bare en super egenskap, og øvelse gjør mester.
Ooooh, så spanande! Eg vaks opp i nordnoreg kor ingen skriv nynorsk, så då eg flytta til Bergen og skifta målform fekk eg pes av folk heime. Dialekta mi er ein fest i knoting. No bur eg i USA og nynorsken min vert utvatna og merkeleg når eg bloggar. Følar eg. Språk og identitet er så sjukt interessant! Og eg som trudde du var ein heilt vanleg stordabu. Heilt greitt at du ikkje er det, altså.
Det er rart vi legger så mye identitet i de skriftlige målformene våre. Min ektefølte mening om dette er at dette i bunn og grunn er to rettskrvingsnormer av språket Norsk. Ubehøvlet høireramp som klager på spynorsk (og presterer å rope til servitøren fra Sogn «snakk nårsk») samt målsaksmenn som vet at /det eneste ekte norske/ er vest for vannskillet (og at alle austlendinger er satans yngel) er for meg alle karikatuer av seg selv. Nynorsk er jeg for tiden særdeles rusten på da jeg bare leser, skjelden skriver i den normen.
Skal du sette en historie i Bergen bør vel kanskje et markert riksmål være gullstandarden? Det kommer vel også litt an på hvilke sosiale lag historien dreier mest rundt. Er det mye innflytta Sotrarånere og Striler, er det gamle handelsfamilier med enda eldre penger, er det oljependlere?
Uansett moro at det kommer mer bok fra deg. Kan vi være så frekke og få be om noen smaksprøver?
Og norsk med stor N. Har skrevet for mye engelsk nå.
KEE: Bergensere verken snakker eller skriver vel «riksmål». Men dialekten mangler hunkjønn, og dermed blir ikke akkurat radikalt bokmål.
VALK: Det der med knoting går seg til når man kommer hjem.
fivrelden: Folk sier sikkert forskjellige ting, og så hører man best dem som er negative.
KEE: Ikke frekt å be om smaksprøver, bare smigrende. Men det er for tidlig. Må fortelle til pc-en først. Og så til redaktøren. Han leser faktisk akkurat nå. Det er så skummelt atte hjelp.
For deg er det skummelt, men for oss er det så gøy at oj!! Me gler oss!
Det var greien med kjønnsbøyningene jeg tenkte passet best inn i riksmål hvis man skal velge en rettskrivingsnorm. Ad radikalt bokmål: Akademikerraddisenes hang til å henge a-endelser på absolutt alt passer særdeles dårlig inn i noe språk, det er da hverken bokmål eller noen som helst annen rettskrivingsnorm. Om noe er det en klar markør på en pretensiøs liksomproletær fra godt bemidlede hjem. Turisten Pulp synger om i Common People.
Det viktigaste er vel at nynorsken blir brukt. Det er vel ikkje sånn at ein må «konvertere» frå ei målform til ei anna… Kvifor ikkje berre glede seg over at det kjem fleire bøker på nynorsk?
Det var kjekt å lese «Song for Eirabu», eg likte svært godt språket i bøkene. Det er fint å få litt språkleg inspirasjon, for eg må innrømme det går lenge mellom kvar bok eg les på nynorsk (går mest på engelsk i grunn).
Tullogfjas: Eg les også mest engelsk, nestmest bokmål, og minst nynorsk, sikkert fordi det er representativt for kor mange av bøkene eg vil lese som kjem på dei respektive språka. Men kjekt du likte Eirabu, då!
KEE: Eg har litt same kjensla av slike a-endingsbøker.
Akeleiedamen: Redaktøren likte! så no er det berre å fortsetje.