Akkurat i skrivande stund sit sosialantropolog Runar Døving og ein gjeng med kokkar og forskarar og snakkar på P2 om matpakke. Dei skal undersøke kva slags mat ungar et på skulen, og drøfter kva som kan vere bra.
Desse setningane går igjen:
- Man kan jo forberede en del kvelden i forveien
- Må man virkelig stå opp en halvtime før for å lage denne maten til barna
- Man kan jo bare stå opp et kvarter tidligere for å lage maten
Eg merker dampen står ut øyrene på meg.
Dei snakkar om store skuleborn. Som foreldrene lagar skulemat til. Kva faen?
Dei har ikkje presisert at dette er born med alvorleg psykisk utviklingshemming eller born som har mista begge armane. Eg går ut frå det er relativt funksjonsfriske skuleborn som blir omtalt. Eller: Borna blir ikkje omtalt. Dei svever i samtalen som kunder, passive konsumenter.
Folkens: Lukt kaffen. Ungane kan lage mat sjølv. Ungane BØR lage mat sjølv. Dei lærer av det, dei blir sjølvstendige. Dei får respekt for maten, dei liker den betre.
Ungane mine smører sin eigen matpakke, og har gjort det sidan dei var seks år. Dei har lært å skrelle gulrøtter og hakke grønsaker før dei begynte på skulen.
Er eg supermamma? Har eg verdas mest praktiske born? Nei.
Alle ungar liker å få til ting sjølv. Dei liker å delta i det foreldra gjer, om dei får skryt undervegs. Dei liker å meistre, dei liker å vere involverte i sin eigen kvardag.
Grønsakssushi kan ungane lage sjølv om kvelden
Dotter mi ler og fortel om skulekameratar i femte klasse som kvar dag opnar matpakka og stønner over at mor deira har tatt på feil pålegg.
«Kvifor gjer dei det ikkje sjølv?» spør ho.
Eg spør også desse forskarane som no skal i gang med endå eit omfattande forskningsprosjekt som skal finne ut korleis ein får sunnare og meir innbydande matpakker: Kvifor spør de ikkje om ungane har laga maten sin sjølv? Tipper ungar med skikkeleg opplæring og friare tøyler i kjøkenet har gjennomsnittleg kulare, betre og meir populær matpakke enn bortskjemte ungar som kastar dei mammasmurte fårepølseskivene sine på veg til skulen og kjøper skuleboller i storefri.
Vårlys 
Jeg oppdaget i sommer at jeg har en i omgangskretsen som er mer enn gammel nok til å stemme, men fremdeles sitter sulten hjemme ved brødboksen og venter på at mamma skal komme hjem fra jobb. Det er tragisk når putene under armene er så store at man trenger hjelp til alt.
Tragisk for foreldra, tragisk for ungane, og i neste omgang tragisk når putebarnet skal få barn. Her er det berre å bryte mønsteret og finne gleda ved å klare seg sjølv!
Utrolig kjekt å se at det igjen dukker opp blogginnlegg fra deg på Bloglovin 🙂 Om så det kun er fordi du har en liten skrivepause i påvente av gjennomlesning…
Kloke ord!
Hehe, ja utruleg kva ein plutseleg meiner noko om når ein har skrivepause.
Der traff du meg. Siden jeg har fire søsken, lærte jeg tidlig å smøre matpakka selv. Men jeg smører fortsatt 8-åringens (snart 9-åringen) pakke. Det skal det jammen bli slutt på. Takk!
Hurra!
*Rekker opp hånda*
Men atte du? Jeg smurte mine egne matpakker da jeg gikk på skolen. Men nå får seksåringen ferdig matpakke. Jeg drømte alltid om overraskelsesskiver, det at jeg ikke skulle vite hva som var i matpakka. Før smurte mannen min og jeg matpakker til hverandre (nå har jeg hjemmekontor og han kantine). Omsorg kan få mange ulike uttrykk. Og jeg synes hjelp til selvhjelp er helt strålende, men en ferdig matpakke med noen overraskelser oppi er ikke nødvendigvis hjernedødt curlingforeldreskap. Den rykende ferske skolegutten rydder av bordet, kan skrelle poteter, passer tida og pakker sekken selv, hjelper småsøsken og holder styr på klærne sine. Kan jeg være enig med dere selv om jeg er uenig?
Ein kan gjere det på alleslags måtar, og vere glade. Men om ungane sutrar over matpakka, og dei vaksne har det travelt om morgonen, så er det altså ei felles løysing som ligg rett foran nasene på dei.
Veldig, veldig enig! Men av og til føler jeg at andre mener jeg er lat. Det er jeg sikkert også, men det er først og fremst argumentet selvstendighet og mestring som er avgjørende. Mener det er vår oppgave som foreldre å klargjøre barna for et selvstendig voksenliv og da nytter det ikke å begynne på oppgaven i tenåra.
Hørte forresten om en syttenåring som skulle være en uke aleine hjemme. Etter noen dager ringte han faren og lurte på dette med vaskemaskina. Og faren begynte å forklare om farget og lyst tøy, grader osv.. -Nei, nei, HVOR ER vaskemaskina, lurte syttenåringen.
Hei Kristine! Magne fra VG her. Nå har jeg lagt innlegget ditt som dagens anbefaling på Lesernes VG, kanskje poster jeg det på Facebook http://www.facebook.com/lesernesvg og twitter http://twitter.com/lesernesvg også 🙂
Åh, så gode poenger! Vi må la barna slippe til. Da lærer de mer, og med ansvar og deltakelse styrkes også selvfølelsen og følelsen av tilhørighet: Jeg har oppgaver i denne familien, min innsats teller.
Når det er sagt må jeg skynde meg å tilstå at jeg ofte lager matpakka til ungene mine, men det er ikke fordi de ikke klarer det selv. Eldstemann som nettopp begynte i 6.klasse lager både frokost og finfin etterskolemat i form av pastaretter o.l, og han kan dreise til med middag også. Og yngstefrøkna (5) er av typen som gjerne skulle vært voksen og selvhjulpen allerede, så der er det mer snakk om å posjonere ut oppgavene.
Men jeg blir ofte minnet på viktigheten av å la ungene gjøre ting selv. Syting over at mamma har lagd kjip matpakke forekommer nemlig også blant myndige elever i videregående skole. Det er knapt så man tror sine egne ører. Det hender jeg blir veldig, veldig tydelig når jeg hører sånt fra elever som ellers forlanger å bli behandlet som voksne.
Handler jo kanskje litt om kontroll også? Husker jeg ble jaget mye vekk. Jeg rotet og brukte for mye tid. Ut, ut. Jaja, så ble man tenåring og «dette kan du da vel gjøre selv?!!» . Ja men hvordan gjør jeg det da når jeg aldri har fått være med før?! Plutselig kan man alt av husarbeid og matlaging bare fordi man er 13-14 år?!
Foreldre må la barna slippe til også, og vise at f eks middagslaging kan være alles ansvar. Og når ungene da drar ut så kan de faktisk både hjelpe seg selv og andre!!
Er helt enig med deg, men kjeft gjerne litt mer på mødrene og ikke ungene. Ungene velger jo ikke å være late, de vet jo ikke bedre.
Jeg er helt enig med deg i dette! Jobber selv i barneskole og blir sjokkert over alle de sure ungene som ikke har fått riktig pålegg, eller et brød/knekkebrød de ikke liker.
Selv er jeg utrolig glad i å tenke ut kreative matpakker, og elsker å planlegge, organisere og pakke matpakker. Foreløpig gjør jeg det bare til meg selv og samboern (ikke fordi han ikke kan, altså), og er spent på hvordan det blir når jeg en gang får egne barn 🙂
Sier også som Veronica her, dette er ene og alene foreldrene sitt ansvar! Ingen vits i å legge skylden på barna..
Seksåringer som lager sin egen matpakke? Dette høres veldig ekstremt ut for mine ører. Det jeg dog stusser mest over er kritikken av foreldre som faktisk lager matpakke til barna sine. Når ble det å vise omsorg negativt? Det at ungdomskole og vgs-elever får smurt matpakke av mor betyr ikke at de er hjelpesløse barn. Det reflekterer på ingen måte hvilket forhold de har til mat-og matlaging hjemme ellers. Jeg vil påstå at de mødre som smører matpakke til sine barn gjør det ut av omsorg og kjærlighet, og heck, kanskje litt nostalgi også.
Barn er ivrige, derfor lette å oppfordre, men det at de kan klare noe betyr ikke at de bør oppfordres til å gjøre det. En stor del av å være barn er det å være bekymringsløs, mener nå hvertfal jeg. Istedenfor å lage sin egen matpakke og hakke grønnsaker som seksåring kan man da heller leke med sine jevnaldrede. Man lærer av det også:)
La barn være barn.
Hele barne- og nesten hele ungdomskolen lagde mamma eller pappa matpakke til meg. Slett ikke fordi jeg er en bortskjemt drittunge, men for å glede, som de selv sa.
Det at mine foreldre har valgt å gjøre det slik mener jeg ikke gjør meg til noe mer bortskjemt enn andre. du inkluderer barna dine i matlaging osv..for å glede de, men hva vet du om disse andre barna? kanskje de må holde soverommet ryddig eller hjelpe til med annen rydding mot at foreldrene skal lage matpakke. slik var det hvertfall hjemme oss meg.
Kan jo være at en del foreldre liker å lage mat for ungene sine, at de setter pris på gesten og takknemmligheten.. Ikke vær så dømmende mot andre foreldre hvis du er av typen som lager middag til din 40 årige unge hver eneste dag uten å tenke en tanke mer på det..
selv fikk jeg matpakke til jeg gikk på ungdomskolen. Nå er jeg en voksen dame med langt bedre erfaring på kjøkken enn de fleste andre, kanskje fordi jeg slapp å stå der som barn?? all tvang eller forventning blir som regel negativ etter en viss tid, la barn være barn også får du være mor, dette er jo tross alt et selv valgt «yrke»
feiler deg da, jævla taper
Litt off-topic da men:
Hva er så sunt med grønnsakssuhi da? Dårlig eksempel. Risen innholder mye karbohydrater som barna blir fete av, og lite proteiner som er svært viktige for vekst og utvikling.. Sushi med fisk og helst grov ris derimot, det er sunt.
Det er mye dårlig ernæringsinformasjon ute å går. Når det gjelder brød, bør det være grovt og man skal ikke spare på pålegget (så lenge det er noe relativt sunt av kjøtt, fisk, ost etc).
Nei, som sagt, mange måtar å gjere det på, som kan gjere alle glade. Men om problemet er at ungane kastar matpakka og ikkje bryr seg om å ete den, så er dette som sagt ein måte å løyse det på.
Hva med en 50-50 løsning?
Sønnen min på 8 år lager sin egen matpakke sånn omtrent annenhver dag. Han får også være med å lage middag om han ønsker dette. Men jeg synes også at han skal få mammasmurte eller pappasmurte matpakker. Jeg husker da jeg var mindre om jeg fikk alltid italiensksalat på brødskiva, som om det var alt vi hadde i kjøleskapet. Jeg hatet det, men det var kanskje billig på 90 tallet? Så sant en mammapakke ikke inneholder det samme pålegget hver dag, og kanskje inneholder litt ekstra morsomme brødskiver, så setter barna stor pris på dette også. Men nå gjelder vel dette med matpakke egentlig ikke om matpakke? Gjør det vel…!? Handler det ikke like mye om temaet «selvstendige barn»? Barn som har oppgaver i huset? Som nevn tidligere lager sønnen min sine egne matpakker, men han rydder også inn og ut av oppvaskmaskinen, går ut med søppelen og rydder sitt eget rom. Noen ganger har han til og med støvsuget, vasket og tørket støv. Noen foreldre ser på meg når jeg forteller dette og sier, «HVA? Hvordan får det barnet ditt til å gjøre dette? Så flink han er!» Med store øyne og venter seg et mirakuløst svar. Jeg sier jeg ikke riktig vet hva jeg gjør riktig, men det er ikke tvang, jeg bruker ikke makt og jeg kjefter ikke barnet opp og ned før han gidder heller. Kanskje det er all rosen jeg gir, som får han til å ville hjelpe til selv? Jeg har også en bror, han er 9år. Jeg trur ikke han noen sinne har løftet en pute hjemme for å hjelpe til. Han forteller at han «slipper» slikt hjemme. Som om han er for liten til å klare det. Men så setter jeg han i arbeid når han er hos meg en uke på sommerferie, eller bare en helg i ny og ne, og gjett hva!? Han klarer det han også, og hva som er enda mer overraskende, er at han faktisk VIL hjelpe til. Han roper høyest når jeg spør hvem som vil ut med søppla, eller hvem som vil dekke på bordet. Jeg trur jeg får han til å føle seg stolt fordi han mestrer det jeg ber han om. Belønning!? Ja, belønning får barna i tilegg til kjærligheten jeg mener skal komme «gratis».
Ja, skryt er drivstoff for ungar (hm, for vaksne og, eigentleg)! Og bevares, det hender då eg trør til med ein matpakke om det er travelt om morgonen, men som regel liker ungane faktisk å få lage den sjølv.
Og til dei som meiner det er uansvarleg å la førsteklassingar lage matpakke: Gi dei ein sjanse! Born klarar meir enn vaksne trur, og så lenge den vaksne er der og kan hjelpe, så er det berre stas å få «gjere sjølv».
Min 1.klassing nekter meg å smøre matpakken hans.
Han sier at han er lei av å finne pålegg på maten sin som han ikke vil ha den dagen. Påleggsvalget svinger med humør og dagsform. Derfor vil han lage maten selv. Han er glad i middagsrester også, og er snar å putte dei i matboksen sin. I dag hadde han grov skinkepizza, kiwi og eple, og det var tomt i boksen;-)
Ikke bare ferdigsmurte og ikke bare selvsmurte matpakker fungerte bra for oss. Mine små (og nå store) kjøkkenskrivere sier at det var stas å fortelle at de hadde laget matpakken selv. Men det hendte jeg eller pappa’n fikk spørsmål om vi ville være så snille. Og det ville vi jo.
Så har disse kjøkkenskriverne blitt flinke både til å velge mat og lage mat.
Hyggelig lesning 🙂
Ha en fin Kveld 🙂
Jeg har alltid laget min egen matpakke selv, helt fra 1. klasse, selv om jeg ikke var mer enn seks og et halvt år da jeg begynte. Dagens førsteklassinger er kanskje litt mindre, men fra 2. klasse burde alle barn klare å smøre matpakka si selv.
Å smøre matpakke til større barn er jo egentlig en bjørnetjeneste. De bør definitivt lære å lage seg sunn mat sjøl!
Treåringen min synes forøvrig det er stor stas at vi smører matpakke sammen om morgenen. Han skal selvfølgelig slippe å gjøre det alene på noen år ennå, men planen min er uansett at dette skal han lære. Følte meg plutselig skikkelig flinkismamma … puh!
I vårt naboland Sverige får elevene varm mat på skolen som de slett ikke selv er med på å lage. Når man tenker etter, er matpakka ganske unik for akkurat vårt land. Hvorfor er det feil at foreldre legger ekstra omtanke i hva barna skal ta med seg, når andre barn i vestlig verden får den servert uten annet om og men? Kanskje noen foreldre faktisk gjør det for a skape litt hverdagsglede?
Mine tenåringssønner har smurt matpakke siden de var 6 år, Vi stod alltid opp tidlig og dekket frokostbord, satte frem pålegg og brød og sammen hadde vi en koselig start på dagen rundt matbordet før kaoset startet og alle skulle hver til sitt. Det at de selv alltid har smurt mat, gjør at de i dag som aldri kunne tenke på å dra på skolen uten matpakke, slik de fleste av deres venner gjør, for hvis ikke barna har lært det, så blir det heller ingen vane i tenårene, da kjøper de seg heller mat på butikken, for de er vant til å få servert det de skal spise.
Jeg er enig i at unger bør læres opp til selvstendighet. Å smøre egen matpakke ser jeg som en naturlig oppgave på linje med å pakke sekken.
Mine foreldre (først og fremst min mor) smørte niste til meg hver dag når jeg gikk på barne og ungdomskolen. Jeg fikk alltid spennende skiver med masse godt på som smakte kjempegodt. Masse salat, agurk, tomat osv. gjerne forskjellige ting etter som dagene gikk. Jeg elska det. Jeg er den minst kresne personen jeg kjenner nå. Har vokst opp med å spise ALT og like alt. Det eneste negative er vel at jeg ble litt lat og ville gjøre lite på kjøkkenet etterhvert mens jeg bodde hos foreldrene mine.Har skjerpa meg noe nå når jeg bor for meg selv:-)
i like tutles,,,
Jeg var en av de som fikk smurt matpakke på skolen.. Det betyr da ikke automagisk at jeg sitter her nå og krever å bli behandlet som en dronning, jeg bor for meg selv og sulter ikke ihjel fordi jeg ikke skjønner hvordan man skal skjære seg en skive eller lage noe annet til lunsj på jobb.. Jeg er og har alltid vært selvstendig, og hadde ingen puter under armene av den grunn..Ting er ikke nødvendigvis enten/eller.. Syns foreldre skal få velge selv hvordan de vil gjøre det, uten at man skal komme med en dømmende pekefinger.. Pluss ungene kan få være med på matlaging ellers, og gjøre andre ting i hjemmet som lærer dem å bli selvstendig..
Min matpakke smurte jeg alltid selv, det var en selvfølge, jeg var ganske så selvstendig. Men unger (og foreldre) er forskjellige, så alle må finne sin egen løsning, mener jeg.
Haha lattelig! Dattra mi (som er nylig blitt to) vil til og med lage mat sjøl! Hu vil smørr på si eiga brøskiv å hu vil hjelpe å skjære opp agurk til salat osv! Jeg lager matpakken hennes til barnehagen selfølgelig for det synes jeg at hun er alt for liten til enda, hun er tross alt bare to år! 😛 Men på helgefrokost å andre brøskiveanledninger smørrer hun sjøl!
I dag hadde de begynt med det i barnehagen også, at de som er to år og oppover skal få velge selv hva de vil ha på brøskiva å så smørre den sjøl å når jeg hentet litja i dag fikk jeg masse skryt om hvor flink hun var å at det var tydelig at dette hadde hun gjort før!
La barna bestemme litt selv, man tar frem ost, skinke og kaviar å viser ikke at man har «Hapå» i skapet så da kan de heller ikke velge det alternativet! Nei, la barn være barn, for all del!! MEN la de bestemme litt over seg selv i alle fall! Tenk når de barna skal flytte hjemifra, hvem skal lage maten da mån tro? Ska mamman da komme med måltider i plastesker å servere sin sønn på 22 år? Noen måte får det være! Alle barn er ulike men det er ikke noen grund til at et friskt barn ikke skal kunne smørre sin egen matpakke når man er over 10 år!
Muttern var alenemor fra jeg var 4 år. Hun gjorde pokkern meg alt for meg. og jeg fikk ikke lov og være med på noen ting i tilfelle det skjedde noe. var så ille at jeg ikke kunne være ute om nyttårsaften fordi jeg kunne få en rakett i hodet. og det var farlig og gå til skolen vinterstid for der var så mye elg sa hun som kunne spise meg opp, så ble alltid kjørt på skolen eller fikk penger til buss, ennå den bare var 2-3 km unna. kunne ikke dra på telt tur med venner selv i 14-15 års alderen for det var jo farlig med alt fra elg, gaupe, ulv og kansje bjørn i skogen. klatre i busker, ikke på tale, kunne jo falle ned og slå meg. Fisketur, ike kjangs, kunne jo skli på berget å falle i havet, å svømming hadde jeg jo ikke lært for kan jo drukne hvis du er i vannet. fikk altså heller ikke bade. Smøre brødskiva? er du gal, kan jo ikke være i nærheten av en kniv, selv en smørkniv. kunne jo skli og falle over den og drepe meg selv.
Naturlig nok kan jeg si at jeg utviklet endel Angst i voksen alder, og ble innlagt på psykiatriske over en lengre periode. Så jeg vil bare si at Foreldre må la barna få lov til og slå seg litt og ikke være redd for og gi dem oppgaver så de bygger selvtilitt gjennom mestring. tror det er viktig.
Klart de ikke kan smøre matpakken sin selv – man kan jo liksom tenke seg på hvilket nivå de befinner seg som har foreldre som bruker ett kvarter til en halvtime på å smøre noen brøsdkiver…
Jeg fikk ikke smøre matpakken min selv. Fikk ikke forsyne meg selv ved middagsbordet. Fikk ikke skjære opp maten selv. Tror jeg var seksten første gangen jeg holdt i en vanlig bordskniv.
Jeg klarer å smøre maten min selv nå, men jeg må si jeg sånn i det hele tatt har et ganske anstrengt forhold til mat og spising. Har heldigvis unngått å skaffe unger selv…
Viktige poeng, og eg bør nok ta det til meg… Berre ikkje nett i morgon. Men på torsdag, DÅ…. Huff, no gav du meg dårleg samvit, men det trengde eg vel:) BRA innlegg!
Datteren min er kun 8 år gammel. Å fra alderen av seks, har hu vært veldig selvstendig. Sulten? «Pappa kan jeg lage en brødskive?» blir jeg spurt. Blir aldri spurt om hvis JEG skal lage henne en.
Så jeg vet hu hadde vært mer en glad til å lage en brødskive selv for matpakken, men jeg syns det er noe jeg kan gjøre. Ho er fremdeles liten, å trøss for å være ganske selvstendig trenger ho å få vite at jeg VIL gjøre ting for henne, til å med hvis det er så lite.
Her gjør vi litt blanding.Vi står opp 1.5time før gutten må g ut døra her for å nå bussen.Han begynte på skolen nå i høst.Noen morgener så smører han selv,mens andre dager smører vi som foreldre men spør altid hva han har lyst på og lager litt ekstra ut av det. Har altid noe grønskaer eller frukt i matpakka.Noen dager har han rester etter middagen mens andre dager grovbrød.
Det å la barna bli selvstendige vil gjøre at de også vil kunne gjøre mer selv også.Det å feile er å lære er det min svigerfar sier til tider. her har ungene egen kniv når vi i skogen,de har egen øks i sekken det har de hatt siden de var 3år.
Jeg synes ikke drittunga burde fått mat i det hele tatt. Klarer dem ikke å finne noe sjøl kan dem gå sultne, det måtte vi når jeg vi var små.
Min mor sluttet å lage matpakke til meg når jeg var i andre klasse på barneskolen, og det førte til at jeg aldri hadde matpakke på skolen noensinne. Det er ikke alle barn som har næringsvett eller bryr seg noe særlig om mat, det må læres.
Bra innlegg i ‘matpakkedebatten’! Jeg har en gutt på 10 år og en jente som nettopp har begynt i 1. kl. Her fordeler vi på morgenrutinene ved at han på 10 lager havregrøten til frokost, hun på 5 dekker bordet, og jeg smører matpakkene (helt vanlige brødskiver – jeg spør ungene hva de vil ha). Det fungerer veldig fint for oss! Alle må finne de rutinene som passer dem best!
Men jeg er veldig for at ungene skal bidra i hjemmet (uansett hvem som smører matpakke) :-). De både støvsuger, rydder kjøkken, bærer søppel, vasker og rydder… Mest på han eldste, men hun på 5 er også med å hjelper til! (Hun liker å føle at hun er med! Og at hun er like flink som storebror…)
Matpakka Sjøl: Klart det må lærast. Slik er det med alt. Å berre overlate ansvaret til born utan å følge opp, lære dei, vere med og skryte, det er ikkje oppdraging. Ungar skal ikkje ha ansvar for meir enn dei er sikre på å meistre, og foreldra må jo bry seg og sjekke og vere med.
sikkert ikke verdens undergang å smøre noen matpakker til barna sine.la folk gjøre som de vil.selv er jeg 47 år gammel og har klart meg ganske godt.har ALDRI smurt min egen skolemat hjemme hos ho mor.bruk heller tid på å lære ungene normal folkeskikk og oppførsel ute blandt andre,det skorter det på ser jeg.mine to døtre på 17 og 19 får fortsatt sine matpakker smurt her hjemme,men de lager også maten selv innimellom.og de er høflige,blide og veloppdragne og har masse å bidra med.matpakkesmøring blir bare en liten bagatell i hverdagen.og du som sier at DRITTUNGA får klare seg sjøl har fårhåpentligvis andre måter å vise omtanke på…..
Min mor lagde alltid matpakke til meg. Jeg lager til min sønn hver dag. Det fungerer fint… Det er på helt andre områder jeg har tenkt å lære min sønn å være selvstendig. Jeg tipper han klarer å lage matpakke til sine barn når han blir stor uansett 😉
Er så uenig med deg! I mitt tilfelle laget jeg matpakken selv når jeg var liten. Endte opp med at jeg ikke laget noe i det hele tatt. Samtidig, så endte det opp med at ingen av foreldrene mine stod opp med meg før jeg skulle på skolen. Er heller for at man kan lage matpakken sammen,
Jeg lagde min egen matpakke fra jeg var 7 år. Jeg lagde riktignok ikke de mest spennende matpakkene, knekkebrød med pålegg.. Min far er spesialpedagog, og det var tydeligvis et veldig bevisst standpunkt. Selv om jeg av og til skulle ønske at jeg fikk noen spennende og hjemmelagde matpakker, var jeg også en stolt jente som kunne si at jeg lagde matpakke selv..
En kombinasjon av å la barna slippe til selv, ta egne valg og gi de en hjelpende hånd tror jeg er en bra løsning. Da slipper man også å være den som blir for sen for jobb fordi man sto å lagde matpakke til smårollingene.. Det er også et snev av bondefangeri i denne matpakkediskusjonen: Når alle overgår hverandre i å lage de mest kreative og sunne matpakkene skaper det et forventningspress på alle foreldre om å » gjøre det tilsvarende»..
hva er oppskriften på grønnsakssushi? det hadde vært spennende å lage:)
Jeg leser at noen reagerer på at seksåringer lager sin egen matpakke, og at en mor lager matpakker «i kjærlighet og omsorg»…samt at barns oppvekst skal være bekymringsløst… puh og blæh!!
Ekte omsorg består i å lære barna selvtendighet. ekte kjærlighet består i å la barna bli trygge…og på seg selv. OG etter min oppfatning får man et bekymringsfylt voksenliv dersom man totalt skånes for bekymringer som liten.
Slike artikler som denne fortjener forsideplass! Dette er så viktig!
Sjekk gjerne gruppen min «Frittgående barn» her: http://www.facebook.com/#!/groups/219660454715345/
Ferdigsmurt matpakke fra barnehage til videregående.
Takk mamma! 🙂
Er det å være foreldre et yrke? Hahahaha…
Det høres ut som om mødrene lager matpakkene selv for å dekke egne behov og følelser, ikke barnas. De må gjerne fortsette med det, men det er tragikomisk å se hvor mange barn og ungdommer som kaster disse flotte matpakkene som helt sikkert er laget av verdens beste mamma, hvor det er fylt kjærlighet og omsorg mellom hvert eneste salatblad, tomat og pålegsskive:)…
Foreldre har alltid så mange dårlige unnskyldninger for å ikke ta seg den tiden som kreves – for å lære barna ulike ting. Er du voksen nok til å sette barn til verden, bør du også være voksen nok til å bruke den tiden som kreves for å invitere barn til deltakelse, stimulere dem til selvstendighet, gi dem opplevelser av mestring, samt inspirere dem til utvikling! Mange foreldre tenderer til å «sabotere» barn og unges trang til selvstendighet (spesielt mødre). Denne atferd utløses av mødres egne behov. De har behov for at barna trenger dem – derfor bremser de mer eller mindre bevisst barnas vei mot selvstendighet og uavhengighet. Mange foreldre forstår heller ikke at denne atferd fra foreldre ofte er en hovedkilde til store konflikter i hjemmet når barna kommer i puberteten – til de flytter hjemmefra.
Lage matpakke for barn = Omsorg??? Ærlig talt, det er beste fall en misforståelse. Man kan hjelpe barn så mye at de faktisk blir hjelpeløse. Tar fra dem muligheten til å mestre ting selv og bli stolte av det. Hva gjør det med selvfølelsen? Nei, lag matpakka sammen med barna dine. Når de har fått taket på det, vil de mer enn gjerne lage den selv. Barn er slik, de elsker å lære seg nye ting! 🙂
Selv har jeg alltid irritert meg grønn over folk som klager over at de har fått feil pålegg på matpakken. Takk for at du belyser temaet! Kan de ikke bare smøre sin egen mat? Det er noe jeg har gjort siden 1.klasse på barneskolen. Nå går jeg på 2vgs. Men overaskende nok så er det elever i klassen som fortsatt har mødre som smører matpakke til de.. (og klager over valget av pålegg.)
misfårstå meg ikke,sier ikke at barn og unge ikke skal prøve på noe som helst i heimen,men er litt forbauset over påstanden at disse barna ikke kommer til å få til noe når de flytter ut,det er å undervurdere intelligensen deres synes jeg.når jeg ser tilbake på min oppvekst husker jeg jo at jeg aldri fikk lov til noe for skulle ikke klå stykker ting visst.men 18 år gammel fikk jeg jobb,flyttet ut og skaffet meg det jeg trengte til heimen.vaskemaskina leste jeg bruksanvisninga til og fikk jammen rene klær gett…kokebøker tittet jeg i og jammen ble jeg ikke mett også..mange feil ble det underveis som en kunne le av etterpå.men det er feiltrinna en blir flinkere av.slik var det med alt,en begynner et annet liv og får det til på et vis.som sagt smørte aldri e matpakke og her er jeg mesterkokk og bakverka går det gjetord om.så si hvertfall ikke at alle blir tafatte tullinger for det er FEIL
Venter i spenning på når det er meningen at bruken av begrepet «feminisme» i overskriften (og ingen andre steder) skal forklares! 🙂
Hehe, feminisme, ja. Det er ein del av det Store Feministiske Prosjektet å ha alderssvarande sjølvstendige born, framfor å dyrke si eiga trong til å yte service og omsorg langt utover det borna har bruk for. Eit opprør mot den husmorrolla der Mor var 100% kakaokokande, bollebakande, støvsugande, ryddande, putesyande, omsorgsytande SJEF i heimen, og mann og born var umyndiggjorte og passive mottakarar av service og omsorg som ga Mor meining i livet.
edin ,ditt innlegg den 23 kl 4 54 er supert.yes ENIG
Jeg fikk ALDRI LOV å smøre matpakken min selv. Mor smurte to skiver gammelt kneipp med salami og brunost. Tenk om jeg hadde fått lov til å smøre meg en stor matpakke med ferskt supergrovt brød med hele korn og frø og masse proteinrikt pålegg som mager ost og skinke og egg og sild med masse grønt oppå! Da hadde jeg blitt stor og sterk og mett!!!!
Jeg fikk fiks ferdig matpakke da jeg var liten. Fikk vel knapt skjære en skive brød før konfirmasjonen fordi jeg skjærte ‘ikke riktig’
Nå har jeg en gutt på 3 år og jeg prøver bevisst å gjøre motsatt av hva jeg vokste opp med, og han er allerede mer selvsikker og selvhjupen enn hva jeg da jeg var dobbelt så gammel. Det neste vi skal begynne med er at han hjelper til eller lager matpakke selv, det hadde jeg ikke tenkt på før jeg leste bloggen her, men det er en god idè.
Å ja, jeg er alenemamma, men det blir ikke sydd puter under armene av den grunn, ikke nekter jeg ham å være med på ting eller teste seg selv fordi jeg er redd noe skal skje med ham heller. Jeg forsøker å lære ham å tenke seg om før han kaster seg ut i noe, se seg for og sånn, men ellers oppmuntrer jeg ham til å kjøre på. Knall og fall hender titt og ofte, men det må jo til, det også.
jeg husker jeg alltid smurte min egen matpakke. Nevertheless, var det bare et show for mora mi, kasta dritten på vei til skolen, og kjøpte meg ett par velsmakende frokostbrød. Prikken over I´en, som gjorde at dagen ikke sugde som faen.
Sushioppskrift!!!!!!! den så SYKT god ut!
GRØNNSAKSsUSHI!!!!! kan du legge ut oppskriften?
oi, det ble to det, det stod at den ene ble mislykka, men jeg vil gjerne ha grønnsakssushioppskrift!
Vi starter dagen rundt frokostbordet – alle spiser frokost og smører sin egen matpakke. Da barna var små, hjalp vi dem. Nugattien sto igjen i skapet… Greit å samles før alle løper hver til sitt, og vanen med å spise frokost blir godt innarbeidet. Jeg synes også det er et poeng at mine barn blir sett først av familien om morgenen, og ikke bussjåfør, klassekamerater etc.
Matpakkesmøring kan være en måte å vise omsorg / kjærlighet på. Men hvis barnet ikke oppfatter det som kjærlighet, er det kanskje lurt å finne andre uttrykk. Når det er sagt – jeg skjønner godt gleden ved ‘overraskelsesmatpakke’!!
ja verdens dummeste mor speaking.hver eneste morgen i all den tid mine barn har gått på skole har enten jeg eller far stått opp før dem,smurt matpakker,tatt oss en kaffekopp også er det vekking.en liten prat med barna,en god klem og en kyss på kinnet.ha det hyggelig denne dagen da som avskjed.da de var små blåste de slengkyss helt til de var ute av syne fra kjøkkenvinduet.så hvis dette er en bjørnetjeneste så får vi ta det når den tid kommer.dvs når de anklager meg for å ha ødelagt alle sjanser til et selvstendig liv.men tror nok ikke det skjer..tvertimot ingen matpakker har smakt så godt som modern sine har jeg alltid fått høre av mine barn og det er faktisk HYGGELIG.og matpakkesmøring er en kjærlighetsærklæring akkurat som når jeg får en kopp kaffe på senga på helgene og beskjed om hvor søt og god jeg er.finns ikke spesielle koder på det vettu,har alltid likt å gjøre småting for de jeg er glad i og det skal jeg fortsette med.
Uansett hva man gjør hjemme, er det viktig at ungene i det minste lærer litt om matlaging og å ta seg av seg selv. Det er ikke alle som automatisk finner det ut på egen hånd når de en dag blir nødt.
Her i USA, hvor likestillingen ikke har kommet like langt som i Norge, ser jeg til stadighet resultatet av at unger ikke lærer å lage så mye som et smørbrød til seg selv. Jeg kjenner utallige voksne personer, både kvinner og menn, men hovedsaklig menn, som spiser alle måltider fra take-out eller hurtigmatrestauranter fordi de ganske enkelt ikke aner hvordan man anskaffer matvarer eller lager noe spiselig av dem, og de overdriver sterkt mengden arbeide og tid som kreves for matlaging. Resultatet vises i form av overvekt og dårlig helse.
Min eks-mann bor nå sammen med tanten sin, fordi han ikke kan finne en annen kvinne som både vil (og kan) forsørge og passe på ham. Han greier ikke det selv, noe jeg regner med har sammenheng med at moren ikke ville la ham gjøre så mye som å lage seg selv et smørbrød eller kjøpe sine egne klær mens han bodde hjemme.
Men jeg ser også mange menn, alle immigranter fra ikke-vestlige land, som raskt finner ut hvordan man lager mat når de plutselig er alene om ansvaret for seg selv. Jeg vet ikke hvorfor, men det har kanskje noe med at de vokste opp uten take-out? Eller at de er vant til mat som ikke er lett tilgjengelig fra hurtigmatutsalg i Los Angeles? Eller kanskje indere og persere egentlig er skapfeminister og lærer ungene sine litt om matlaging uansett kjønn?
Godt å høre at mange slipoer til og oppfordrer barna, synes jeg. 🙂 Vil som bonusmamma også nevne at en må være litt nøye på å følge opp og samarbeide om hva barnet skal greie. Det kan fort bli ugreit hvis det ene hjemmet mener barnet er gammelt nok til å smøre matpakka sjøl, mens det andre hjemmet skjærer opp og nærmest mater barnet.
Tilbaketråkk: Meir sexy av nynorsk | Framtida
Tilbaketråkk: Meir sexy av nynorsk | Framtida