Då er Lillehammer litteraturfestival 2009 overstått. Eg har vore festivalpublikum fire dagar og nesten til ende, og på veg heim sovna eg både på toget og på flyet (før sikkerhetsdemonstrasjonen – endå eg tenkte bestemt at eg burde ha den med meg, slik at alle instruksar sto klart for meg om eg søvndrukken og forvirra skulle orientere meg i ein krisesituasjon). I natt har eg sove 11 timar. No er det debriefing før eg føler at eg kan komme meg vidare.

Litterære høgdepunkt:
Ragnfrid TrohaugHøyre Ragnfrid Trohaug lese Gunnhild Øyehaug sine gjendikta gjendikt av Sonja Åkesson. Ragnfrid les så eg vil grine. Ragnfrid les så eg vil vere Ragnfrid, og eg vil vere Gunnhild og eg vil vere Sonja og eg vil i alle fall ikkje vere Sonja, for dikta hennar er på eit vis grusomme, og Gunnhild har barselspermisjon og eg er så veldig ferdig med barselspermisjonar så eg vil ikkje vere Gunnhild heller, og då sit eg igjen på ein paviljong i skuggen i Parken i Lillehammer og frys ikkje, og etterpå ser eg Ragnfrid springe avgarde med trillekofferten for ho skal til Bergen og Festspel og er travel, og eg sit att med stemma hennar og vil vere Ragnfrid.

darren shanHøyre Darren Shan fortelje. Han er ikkje noko litterært høgdepunkt, eigentleg. Og ikkje les han frå boka si heller. Men han kan fortelje. Han spring opp på scenen, gliser, snakkar med horrorstemme, brøler skremmeeffektar inn i mikrofonen, kosar seg når me skvett i stolane. Han elskar å fortelje. Eg elskar å høyre på.
Han er ein superstar, ungar og ungdommar flokkar seg rundt han etterpå med utslitte bøker for signering. Så sjeldsynt er rå og yr forteljarglede.

Høyre Per Petterson lese frå Jeg forbanner tidens elv. Eg vil ikkje vere Per Petterson. Han driv ikkje med slikt. Eg gløymer kven han er, eg gløymer at nokon sit der oppe på scena og les dette. Eg gløymer at dette er skrive, at dette er litteratur.
Rett etterpå er det nokon som snakkar til meg. Spør meg «kva skal me no, skal me vidare til banken?» Eg kan ikkje svare. Eg må komme tilbake først.

Endre Lund EriksenHøyre tre forfattarar lese om born som mister foreldra sine til sjøen, til døden, til fengsel. Caterina Cattaneo, Endre Lund Eriksen og Vidar Kvalshaug las i eit mørkt, tomt rom. Sommarsola sto brå i skallen på alle utanfor, alle der ute, mens inne var me nesten ingen, og det kjølege mørket på Bingoen gjorde oss her inne så annleis enn dei utanfor. Me delte noko hemmeleg, noko intimt. Cattaneo, Lund Eriksen og Kvalshaug braut ikkje med kvarandre sine tekstar, slik tilfeldige litterturkonglomerat nesten alltid gjer. Dei kompletterte kvarandre. Den vesle guten som berre håper og ønsker og lengtar etter far sin. Den større guten som observerar mor si, stemmene, den drypande bitre tilbaketrekkinga til eit barn som gjennomskuer og skjønar. Den vaksne kvinna, som er ferdig med å lengte og håpe og drøyme, som ikkje lenger har foreldre å observere, ikkje lenger ei å hate fordi han andre er borte, ikkje lenger nokon som er utilstrekkeleg, for dei er ikkje meir.vidar kvalshaug

Festivalhøgdepunkt:
Meteorologisk stigande formkurve.

Halde ut ein heil quiz sjølv om eg visste me ikkje kunne vinne noko. Oppdage at dei folka som var på laget mitt likevel kunne veldig mykje, silk at me vann over Anne Marit Godal og Leser søker bok-laget.

Møte heidningar og invitere kvarandre på sleppefest og blot.

Sjå boka mi i så mange andre sine nevar.

Rekke å drikke tre flasker vin på plenen før me blei oppdaga og jaga derifrå.

Sovne midt i fnisande fortruleg forteljing frå romvenninne på hotellet.

Vakne neste morgon og fortelje kvarandre alt me hadde drøymt.

Vere manisk og grenselaus glad utan å bli korrigert.

Komme heim og framleis ha ein dag fri.

Myriam Bjerkli sitt bilete av Caterina og meg LLF 08

 

Caterina Cattaneo, eg og Myriam Bjerkli (bak kamera) i fjor. I år sat meg på omlag same stad og hadde det omlag endå meir gøy.