– Dra til Blindern og jakt på jøder, fekk dei unge gutane beskjed om laurdag.
Den israelske regjeringa har gått til massivt åtak på sivile mål i Gaza denne siste månaden. Bileter, smsar, avisartiklar, facebookmeldingar, overalt ser me daude og skadde born og vaksne. Årsaka til krigshandlingane, dei tusenvis av rakettane som dei siste åra er blitt avfyrt frå sivile område i Gaza inn mot Israel sin sivile befolkning, kjennest uviktig, nærast irrelevant. Motstanden i den israelske befolkninga mot sin eigen regjering sine handlingar virkar irrelevante. Skillet mellom jødar og israelarar virkar irrelevant.
Bileta av dei daude og skadde palestinarane talar sitt eige språk, og me svarar med fortviling, medkjensle, raseri og avmaktskjensle.
Vegen er kort til hat, sjølv for nordmenn som verken har slektningar i Palestina, eller nokonsinne har vore i området.
Hat er å avmenneskeleggjere den andre. Hat legitimerer eit kvart overgrep.
Det fins mennesker som hatar jødar, mennesker i Noreg som hatar jødar.
Dersom bestemor di var jøde, ville du seie det høgt i dag? Ville du kikke inn i kameraet til NRK eller TV2 og seie det?
Det fins ikkje mange jødar i Noreg. Då grunnlova vår blei formulert, fekk dei denne plassen:
«Den evangelisk-lutterske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende sig til den, ere forpligtede til at opdrage sine Børn i samme. Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget.»
Nordmennene ville ikkje ha dei her, og ved opphevinga av innreiseforbodet for jødar i 1851 var det bekymring kring forventa masseinnvandring. Men jødane kom ikkje i horder. Heilt fram til andre verdskrigen var jødane upoplulære her til lands. I 1930 var det registrert 1359 jødar i Noreg. Oldefar min var ikkje ein av dei. Han fins ikkje i noko trosregister, ikkje i nokon oversikt over landets jødar.
Då krigen braut ut var det litt over 2100 registrerte jøda i Noreg. I januar 1942 kom påbod om at alle Noregs jødar skulle ha J stempla i passet. Ingen kom for å stempla oldefar min sitt pass.
Oktober 1942 blei det iverksett ein massearrestasjon av alle med J i passet. Oldefar min var ikkje blant dei. Heller ikkje sønene hans, eller døtrene hans. Heller ikkje barnebarna.
I 1946 var det 599 registrerte jødar i Noreg.
I dag reknar ein at det bur omlag 1500 jødar i Noreg. Eg er ikkje ein av dei.
– Dra til Blindern og jakt på jøder, fekk dei unge gutane beskjed om. Dei hadde gått rett forbi meg om eg var på Blindern den dagen. Eg er ikkje jøde.
Eg er ikkje jøde fordi oldefar min ikkje turde vere jøde. Fordi han ville at ungane hans skulle få eit godt liv, eit trygt liv utan å bli mistenkeleggjort og hata.
Slektningane hans i Polen hadde ikkje samme valget. Eg har ingen jødiske slektningar meir. I Polen ligg ein gravplass med navna deira, alle døydde før andre verdskrigen var slutt.
Eg er ikkje jøde, fordi det var best slik. Hat legitimerer eitkvart overgrep. Også identitetsdrap.
Vårlys 
Hm. Sterke saker.
Det er iblant prisen for å ikkje vere martyr. At ein må lyge og gøyme seg, og dermed vinn dei som hatar likefullt.
Ja, dei gjer jo det.
Det er nok av jødar og taterar og samar og kvenar her i landet som ikkje veit kor dei kjem frå fordi forfedrane deira er blitt undertrykte i Nasjonens namn.
Eller frykten for nabosladder og mobbing og vanskar med å få seg jobb og bolig. Somaliere og pakistanrar er ikkje dei første her til lands som har funne ut at feil etternamn blir behandla som eit stort minus, for å seie det slik.
Nei. Før i tida var det nok å vere frå Nord-Noreg.
Grøsser når jeg leser innlegget ditt. Av og til kan en bli motløs av alt det grumsete i folk, i oss.
Trist og leit, ja, men i min umiddelbare omgangskrets blir det ikke trukket noen linje mellom regjeringen i Tel Aviv og jødedommen. I min umiddelbare omgangskrets blir det demonstrert, polemisert og man går med palestinaskjerf – men religion er aldri et tema.
Så med fare for å alltid skulle være i opposisjon vil jeg be om at pro-palestina-siden ikke blir stemplet som jødehatere og nazisympatisører. Det er nemlig, for de aller fleste av oss, fullstendig irrelevant. Selv israelvenn Ole Christian Kvarme har tatt til orde for «et annet språk» (enn vold) i konflikten, og ingen vil vel beskylde ham for jødehat.
«Årsaka til krigshandlingane, dei tusenvis av rakettane som dei siste åra er blitt avfyrt frå sivile område i Gaza inn mot Israel sin sivile befolkning, kjennest uviktig, nærast irrelevant.»
Jeg håper dette ikke er ironi, for det er nemlig akkurat slik det føles. Nå er alt irrelevant – alt annet enn å stanse volden i Gaza. Det er punkt en på listen. Senere kan vi ha forståelse for Israels sinne og fordømme Hamas, men akkurat nå kommer denslags kiving bare i veien for konkret handling.
Poenget til Avil er vel nettopp at det å vere mot Israel IKKJE er å vere mot jødar. At det ikkje har nokon samanhang. Og: At det ikkje SKAL ha nokon samanhang. Nett som ein ikkje kan hate tyskarar som folk, pga Hitler.
Eg vonar du får mange lesarar i dag.
Vi er så heldige at vi kan ta oss tid til å vege orda våre før vi bruker dei og til å vurdere konsekvensane av handlingane våre før vi utfører dei. Om vi gjer våre eigne gater til slagmarker og talarstol for hat, hjelper det ingen på Gaza. Det einaste vi oppnår er å gjere vårt eige land til ein meir utrygg stad å bu.
sterk og klok tekst, kristine. denne burde vært trykket. du sier noe fundamentalt, noe eksistensielt. man mister troen på menneskeheten, samtidig som man kjenner at akkurat det ikke må skje.
bra tekst. sterkt. jeg kommer aldri til å skjønne det hatet enkelte mennesker nærer til andre, dvs; andre GRUPPER. og at folk i fredelige, lille norge som har alt og vel så det, mer enn alt, skal gå rundt og hate på den måten … nei. hvor kommer alt dette sinnet fra? hvem planter det i oss? og hvordan skal vi klare å luke det ut?
Takk for et tankevekkende innlegg!
Sterkt og tankevekkende. Og det hviler et ansvar på oss som støtter palestinerne: å ta avstand fra og protestere mot tanken om at alle jøder er ansvarlige for Israels handlinger. Rasisme ødelegger for solidaritet med palestinerne.
Eg skuldar ingen for hat dei ikkje føler. Eg fortel berre ei historie om kva hat kan føre til.
Avil: Du skriver de beste og såreste historiene – bare så synd det er fra virkeligheten du finner dem.
Endelig en post som ikke er historieløs!
Grattis-Avil:0)
Er det verkeleg så mange jødar på Blindern, sat eg og lurte på.
Eg trur eg har møtt to jødar i Noreg. Som eg visste om, altså.
Ein fyr som hadde kors i eine øyra og davidsstjerna i andre og var veldig pratsom, og dermed også fortalte og forklarte årsaka til øyrepynten. Og ei dame som eg møtte på Henrik, ho var frå Trondheim og eg kom vel rett frå Israel då, så det fall naturleg på eit vis at ho sa ho var jøde. Eller, ho sa det ikkje, det var ein ved bordet som sa det til meg, og så sa ho «eg er no først og framst norsk, då».
Ingen av dei ville skille seg valdsamt ut om du såg dei på gata eller på Blindern. Så eg trur den jødejakta var fåfengt. Kan hende håpa dei folk hadde J stempla i studiekorta.
Ja, det kjennes irrelevant i dag, etter et par uker med nedslaktning. Det var ikke det for to uker siden, men i dag, ja, i dag kjennes det irrelevant i forhold til å få en stopp. Nå. I dag.
Allikevel kommer dette også frem i media. Jeg har sett bilder av bombede isrealske eldrehjem, kibbutzer. Jeg har lest intervju med faren til en av de få soldtene som er drept. Så det er der. Selv om det kjennes irrelevant.
Og hvordan kan man – du(?) snakke så enkelt om årasker? Om man snakker om årsaker til Israels raketter, må man da ikke også snakke om årsaker til Hamas sine raketter. Her og nå oppleves det også irrelevant for meg. Men ikke når dette tar stopp, da må begge delene frem, da er de ikke irrelevante, noen av dem.
Nei, den er aldri irrelevant. Det er vel noe av det viktigste av alt.I dag. Og også om fem år, ti år, hundre år. Om man selv var en av de som sto imot.
Derfor er hatet så farlig. Men hvem sitt hat er farligst i dag. Her og nå? Er ikke det hatet mot palestinerne? Man skal vokte seg for sitt eget hat, og aldri la vær å si ifra når man oppdager andres overgrep. Derfor skal man rope opp, skrike og ikke tie til de overgrepene, basert på hat som man ser i dag. Derfor skal man ikke tie om Gaza.
Ja. Også ville jeg gjort det man ofte krever av folk fra uthengte grupperinger – sagt hva jeg tok avstand fra.
Og i dag som for 55 år siden – massakrer, nedslakting av mennesker.
Jeg vet ikke hvorfor du skriver dette nå, Avil. Det er vanskelig å forstå det som annet enn å si at «også jøder i andre land er utsatt for urettmessig hat». Og det er viktig å få frem. Men like viktig er det å si at ingen overgrep man selv er utsatt for, i dag eller har blitt utsatt for opp gjennom historien rettferdiggjør det som skjer i Gaza i dag.
Man kan dele folk inn på mange måter. Man kan dele folk inn i overgriper og offer, og om man en dag er det ene gruppa, kan man en dag være i den andre. Og vi som står utenfor kan bare gjør en ting, si at vår sympati, vår omsorg, våre tanker går til offeret. Ikke til Palestinerne. Ikke til Jødene, men til offeret.
For meg som jobbet mot apartheid på 80-tallet gjorde Tutu sine ord et mektig inntrykk, i det ANC kom til makta. Han sa klart ifra at som ofre hadde Gud vært på deres siden. Men Gud var ikke på de svarte i Sør-Afrikas side, han var alltid, til alle tider på offerets side. Så om man ville ha Gud på «sitt lag» måtte man sørge for å ikke selv bli overgripere i det man selv kom til makta.
Ja, folk i Israel er i en vanskelig situasjon, enten man er jøde eller palestiner. Det vil aldri, i noen situasjon rettferdiggjøre å være overgriper. Og i dag er de handlingene staten Israel utfører så hinsides alt som kan rettferdiggjøres at det må vekke avsky, og bør vekke avsky. Og de som tilhører staten Israel og ikke tar til orde mot det, er medskyldige.
Like medskyldige som nordmenn under krigen som ikke tok til orde mot deportasjonen av jødene.
Oldefaren din, og palestinske jøder har mer til felles enn de som støtter det som skjer i dag har med din oldefar.
Det skulle selvfølgelig stå «og palestinere», ikke palestinske jøder.
Beate, du spør kvifor Avil skriv akkurat dette no. Eg kan sjølvsagt ikkje svare for henne. Men eg meiner det var rette ord i rette tid.
Jonas Gahr Støre har møtt Anne Sender, forstandar i det mosaiske trussamfunnet, i dag. Etter møtet seier han:
-Våre jøder i Norge er et veldig lite samfunn. Når de opplever utrygghet på grunn av store politiske begivenheter ute, er det vår oppgave som myndigheter og medmennesker å slå ring om dem.
Det seier sitt at NRK ikkje fekk jødar til å uttale seg om situasjonen på radio.
bandanders, jeg mente ikke å si at dette var utidig, det kan kanskje se slik ut – men jeg ville si at selv om jeg hadde en ide om hvorfor det ble skrevet (og så diskuterte videre som ut ifra hva jeg trodde var meningen) så vet jeg jo ikke om det var dette som var Avil sin intensjon.
Eg skjønar kva du meiner, Beate. Eg ville berre få fram at vi må vere varsame så vi ved å stå opp for offera i Gaza ikkje let negative krefter få spelerom bak ryggen vår og dermed firer på krava til tryggleik for eigne landsmenn.
Det er jeg enig i.
Veldig enig i.
Og det er skremmende det som skjer, ikke minst nedover i Europa.
http://www.vl.no/verden/article4046668.ece
Jeg vet ikke hvordan det har vært de siste par årene, men selv for tre til fem år siden så tok jødehetsen seg voldsomt opp.
Men, som den frasnke innenriksministeren sier – det er en ny bølge av anti-jødiske _og_ antimuslimske.
…men se hvordan mange fra midtøsten blir omtalt. Jeg sier ikke at alle disse er bare fredelige, men får en følelse av at hver gang hatet retter seg mot dem er det sosialt akseptert, antisemitisme kanskje ikke så mye.
Det er liksom sosialt akseptert og hetse innvandrere selv om de ikke har gjort noe galt,og da snakker man ofte om grove beskyldninger…
…jeg tør ikke altid lenger stå frem med min etnisistet.
Det er forferdeleg trist når folk har det slik. Særleg fordi ein overlater arenaen i media til folk som gjerne er mindre «vanlege» og balanserte.
Som ein engelsk komikar (med midtaustlege foreldre) påpeika: Kvar gong dei skal intervjue arabarar på tv, står det ein fanatisk skjeggemann og skrik fornærmelsar inn i mikrofonen. Tenk om dei skulle gjere det same med nordmenn? At det berre var gale bygdetullingar som blei intervjua?
Avil…kjære deg. Dette var sterk lesning…
Mange innvandrere føler seg nok også litt oversett. Jeg kjenner både muslimer og andre innvandrere som er sympatiske mennesker, og jeg kunne aldri tenke meg at noen av dem er jødehatere. Men disse blir hvel kanskje ikke sett eller hørt sånn som de mer ekstreme grupperingene blir.
Jeg kjenner bare en som mulig har jødisk bakgrunn, men jeg er ikke helt sikker.
Jeg ser nesten aldri nyheter, leser nesten aldri avisa. Fordi det ALLTID er tragiske nyheter.
Og jeg orker ikke slippe alt inn på meg.
Det er nok, de få bildene jeg ser innimellom.
Dette med oldefaren din var trist.
Vil gjerne reklamere for diktet «jøden» av Henrik Wergeland. Det var et sterkt dikt og det skapte sterke reaksjoner da det kom .
Diktet, og Wergelands arbeid forøvrig, var en viktig pådriver til at norge åpnet landet også for jøder.
Dette som rent humant : «jøder likestilles med andre folk»
«Jødevennligheten» har en svært kort historie i vårt land og startet ved opprettelsen av staten Israel hvor Haakon Lie knyttet nære vennskapsbånd med arbeiderbevegelsen i Israel.
Disse båndene var sterke og begeistret og varte inntil «68generasjonen» tok over i norsk arbeiderparti, 7dagers krigen endret Israels grenser, og Israel fikk mer høyredreiet styre.
Inntil da hadde de kristne vært reserverte i sin aksept av Israel, men i den proisraelske stemningen som var ble kirken mer klar på at GT løfter om «det lovede land» gjald jødene (og ikke den kristne kirke som man til da hadde tolket det til.)
Nå er det nye vendepunkter i «historiens gang»
og det er spennende å følge med. Jeg håper vi kan bevare troen på menneskeverdet, uansett folkegrupper, selvom vi sier oss uenig i staters politiske handlinger.