• Kristine Tofte
  • Kvar er Kristine?
  • Om Song for Eirabu

Vårlys

Vårlys

Kategoriarkiver: Skriveprosess

Nynorskjudas

30 fredag jan 2015

Posted by Avil in Avsløring, Kontornytt, Litteratur, Skriveprosess, Språk

≈ 13 kommentarer

Jeg har fått publisert to romaner, en duologi, altså en sammenhengende historie over to bøker. På nynorsk. Dermed er jeg nynorskforfatter.

(Dersom bøkene hadde vært på bokmål hadde jeg nok bare vært forfatter. Bokmålsforfatter: 163 treff på google, nynorskforfatter gir 4230 treff + egen wikipediaartikkel)

Da jeg begynte på Eirabu-prosjektet var nynorsken min temmelig rusten. Men det ble fort tydelig for både forlag og meg at den fortellingen ikke fungerte på bokmål. Den måtte være på nynorsk. Det ble den barskere, mer autentisk og troverdig av. Og Eirabu måtte være troverdig. Det norske folk skulle lese voksenfantasy, og jeg visste jeg ville møte mye skepsis. Jeg var nødt til å forføre leserne, og en nynorsk språkdrakt var nødvendig.

Nynorskjudas

Nynorskjudas I

Jeg er født i Bergen og har snakket bergensk hjemme hele barndommen. Da jeg var 6 år flyttet vi til en nynorskkommune, og derfor har jeg både en grundig nynorskopplæring fra barne- og ungdomsskolen, og en dialekt som ligger nær det nynorske skriftspråket. Det er fint å ha to dialekter, og det er fint å ha skriftspråk som reflekterer særpreget ved dialektene.
Jeg valgte bokmål som hovedmål på videregående, man vil gjerne være reelt tospråklig skriftlig når man er det munntlig.
Siden studerte jeg en del år i Bergen og skrev alle eksamensoppgaver på bokmål, og da jeg flyttet til Danmark var det bokmål jeg brukte som akademisk språk, selv om det etterhvert nok ble mer påvirket av dansk enn jeg var klar over.

Derfor var bokmål også det naturlige internettspråket mitt.

nynorskjudas1

Nynorskjudas II

Så da jeg bestemte meg for å skrive en roman på nynorsk, måtte jeg øve. Jeg konverterte til nynorsk på internett, sms, epost og på jobb. Øve, øve, øve om man skal bli flink.

Jeg ble flink.

Jeg fikk gitt ut bøkene.

Plutselig var jeg altså nynorskforfatter. Journalister spurte meg om språket, om nynorsken, og jeg svarte. Det var vanskelig, så jeg begynte å fjase med det. De fleste som skriver romaner på nynorsk gjør det rett og slett fordi det er språket deres. Det er ikke noen annen grunn, og behøver heller ikke være det.
Likevel blir man spurt, og jeg hadde ikke så veldig lyst til å svare «jeg skrev Eirabu-bøkene på nynorsk fordi det handler om vikingaktige greier og skal føles litt gammelt og røft og ruralt». Det ville være å fornærme omtrent samtlige (urbane og moderne) nynorskforforfattere, nynorskbrukere generelt, og bidra til å marginalisere språket. Jeg ville blitt en nynorskjudas. Ingen vil være nynorskjudas.

Nå har jeg et nytt romanprosjekt, der handlingen dels foregår i Bergen, dels i Tyskland og Polen. Et litt konservativt bokmål, slik den bergenske stemmen i hodet mitt snakker, er den mest naturlige stemmen å fortelle denne historien med.

Men jeg må øve.

Jeg må sprenge emg ut av det språket jeg skrev meg inn i gjennom Eirabu-prosjektet.

Jeg burde konvertere til bokmål, på blogg, sms, epost og på facebook.

Men det tør jeg ikke. Jeg har skrevet et par kronikker og antologibidrag på bokmål siden jeg ble nynorskforfatter, og hver gang har noen kommet med hånlige kommentarer. Jeg står i fare for å bli nynorskjudas, selv om jeg ikke sier et vondt ord om språket. Bare ved å ikke bruke det, blir jeg en sviker.

Det er rart, egentlig. Folk som har gitt ut bokmålsbøker først, og deretter gir ut noe på nynorsk, hva slags tilbakemeldinger får de? Det lurer jeg på.

Og så tenker jeg på Cornelius Jakhelln, som sier at kunsten ikke er redd.

Og så skifter Haustljos-bloggen navn til Vårlys.

Nynorskjudas III

Nynorskjudas III

Dynamisk latskap og kaos

31 onsdag okt 2012

Posted by Avil in Kontornytt, Skriveprosess

≈ 3 kommentarer

Stikkord

nanowrimo

Oppussing heime, internett som ikkje virkar på jobb, ganske mykje 3G og høge telefonrekningar, skuleturne og opplesingar her og der. Seier seg vel sjølv at bloggen ikkje blir oppdatert og at skriving av ny roman ikkje nett går på fram.

Men skit på det, eg seier som eg plar kvar einaste siste oktoberdag: NaNoWriMo og i år, vettu!

Tidensjefen har sett blikket i meg, han er ein av desse menneska som evnar begeistring og samstundes kan vere streng mens han heier på folk: «Du må slippe kontrollen!» har han sagt.

Du anar ikkje kor mange gonger eg har tenkt (og sagt) dei siste åra: «Neste gong eg skriv roman skal eg ha STÅLKONTROLL før eg begynner, eg skal ha skrive ned skisser til kvart einaste kapittel (setning variert med diverse banneord, alt etter humør)»

Men sidan dei siste seks månadane ikkje har ført til ein detaljert romanskisse, kan eg unne meg ein månads kaotisk og intuitiv skriving, eller kva faen det heiter. Skrive i veg, i alle fall. Utan å vite nøyaktig kva som skal skje, utan synopsis eingong.

Og finte ut latskapet som melder seg når det buttar. Trongen til å surfe litt på telefonen, spele wordfeud og sjekke facebook og vaske badet og ta ein cowboystrekk på sofaen.

Må vere ein viss dynamikk mellom kvile og aktivitet, som ein seier. Dersom alternativet til latskap er kaos, så får eg tåle det. Ei lita stund, berre, før kontrollbehovet veks seg mannshøgt og breidt igjen.

Arr

02 søndag sep 2012

Posted by Avil in Kontornytt, Lesarsørvis, Skriveprosess

≈ 2 kommentarer

Stikkord

knark, kurr, norr

Eg førebur meg til Kapittelfestival, og tekst om arr. I samband med førebuinga har eg gjort ein del fullstendig latterleg research, eller prokrastinering som det også heiter.

Her er ei liste over ord som begynner på, sluttar med, eller har i seg arr:

Ord som begynner på arr

 

I arr n1 (bm; same ord som II arr) den kleimete, piggete eller fjørforma øvste delen av fruktemnet (som sit på griffelen og) som skal fange opp pollenet; mjølfangar

II arr n1 (norr ærr, ørr) merke etter sår

 

Arrangement

arrangere

arrangementskomite

arrangør

arrest

arrestant

arrestasjon

arrestera

arrestforretning

arrestgrunn

arrestkrav

arrestlokale

arrestløyve

arrestordre

arrestrom

arrestteneste

arrete

arretere (frå fr; eigenleg same ord som arrestere) låse rørlege delar av eit fininnstilt måleinstrument

arrivere

arroganse

arrogant

arrondere

arrondissement

 

Ord som slutter på arr

aprilsnarr

bisarr

blærekatarr

gnarr (jamfør norr gnarr ‘hav’; av gnarre)1 veik vind, 2 knurring

halskatarr

harr (eigenleg ‘den mørkflekkete’) (ferskvassfisk av) art i laksefamilien med lang og høg ryggfinne; Thymallus thymallus

hoffnarr

karr (kanskje samanheng med karm) ryggstø, karm

katarr

katarr m1 (frå gr av katarrein ‘renne ned’) betennelse i slimhinne, halskatarr, blærekatarr, magekatarr

I knarr: 1 om norrøne forhold: havgåande handelsfarty med segl, 2 mindre seglbåt

II knarr m1 (av knarre) gretten kar, knark

kveldknarr: natteramn

kvernknarr (opphavleg kanskje II kurr og kyrr, og samanblanding med II knarr) i bunden form eintal: merkedag som fell på 1. september

motenarr: moteløve

 

Ord som har arr i seg

altarring: 1 rekkverk med knefall (i halvkrins) framfor altaret, 2 rom innanfor ein altarring (1)

arbeidarregjering

arbeidarreising

arbeidarrevolusjon

arbeidarrørsle

arbeidarråd

barrakuda

barre

barrel

barriere

barrierev

barrikade

barrikadekjempar: 1person som er med i gatekampar på barrikadar, 2 i overført tyding: person som kjempar heilhuga for meiningane sine

barrikadera
bisarreri n1 (sjå -eri) bisart påfunn

borgarrett

borgarrettsrørsle

brukarrettleiing

cash-and-carry-prinsipp

darra (jamfør fær, sv darra, gda darre; samanheng med dirre): 1 dirre, riste (III); (stå og) vippe, 2 gå seint, rugge (i veg)

dokumentarroman
einekarre
elskarrolle

fellesarrangement

forbrukarrettleiing

forbrukarrørsle

forbrukarråd

forsterkarrøyr

frankarrike

freknarrete a3 (eigenleg ‘æret av frekner’) freknete

fyllearrest

garrotte m1 (utt garåt´te; sp eigenleg ‘stav, stong’ (som vart brukt til å stramme ei snor om halsen med)) spansk avrettingsmetode med strøyping (no særleg med å stramme ein jernklave om halsen)

garrottera
gigantarrangement

gigant|arrangement n1
gnarre

gullbarre

harry (av mannsnamnet Harry) som er prega av dårleg smak; som er prega av mote som er avleggs å gå i 80-talsklede er litt harry

hoffnarr

husarregiment

hus|arrest m1 forbod mot å forlate huset som straff

indianarreservat

jarre m1 (norr hjarri) hengsel, gangjern (på dør og liknande)
johannittriddar

kandaharrenn: alpint skirenn

kapillarrøyr

karré m (frå fr av, lat quadratum; sjå kvadrat) firkantformasjon, til dømes av bygningar, dansarar
karre

karre (samanheng med kjerr) kage (I)

karri m1 (gjennom eng curry frå tamilspråket i India kari ‘saus’)

karriere m1 (frå fr, mlat carraria ‘kappkøyringsbane’ av, lat carrus ‘kjerre’): 1 om riding: strak galopp, sprengløp, 2 framgang (i yrkeslivet), særleg om avansement til høge stillingar; yrkesveg, livsveg

karrierediplomat

karrierejag

karrierejeger

karrierementalitet

karrieresamfunn

karriere|system

karrig, om jord: lite grøderik, mager, skrinn

karrisaus

katarralsk a2 som liknar eller kjem av katarr

keisarrike

kjellar|restaurant

kjellarrom

knarre (samanheng med gnarre og knurre) knurre; vere gretten

knarren adj gretten

Kometkarriere: karriere som blir snøgt oppbygd (og som tek snøgt slutt)

kometkarriere som skodespelar

Koparraud; mørkeraud bli koparraud i andletet

koparrøyr

kopparrete

Kryssarrakett: sjølvstyrande lågtflygande mellomdistanserakett, til vanleg med atomsprengladning; krysserakett, vengerakett

kunstnarrestaurant

leikarring

lensmannsarrest

lynkarriere

legeråd
lækjarråd

lærarrom

lærarråd

lauparrekke
lauparrekkje
løparrekke
løparrekkje

lauparrekke
lauparrekkje
løparrekke
løparrekkje

laupar|rekkje f2; el laupar|rekke f2; el løpar|rekke f2; el løpar|rekkje f2 (av laupar (2)) særleg før i fotball: gruppe av løparar

massearrestasjon

målarrull

narraktig

narrativ

narrefakte

narreleg

narreri

narreskap

narresmokk

narrestikke: 1 ertekrok, 2 slags barneleike

narrestrek

narrevoren

narrifas (frå ty; jamfør lurifaks) narraktig person

Peparrot: 1 (rotstokk av) grønsakplante i krossblomfamilien; Armoracia rusticana, 2 krydder av tørka og malne rottæger av slik plante

peparrotsaus

polarrev

romarrett: rettsreglar utvikla i det gamle Roma, kodifisert om lag 500 eKr.

romarrike

røvarroman

sarre/sarra (truleg av surre): 1koke smått; småputre, 2 småsutre

sarre/sarra (av sirre) gå seint og tungt; gå makeleg og slengjande

det var så vidt han sarra og gjekk

scenearrangement
sjørøvarreir

skarra
skarre

skarrelyd

skarre-r

skarrype (kanskje eigenleg ‘skarvrype’ av skarv): fjellrype

slarra

slarre (samanheng med sla, med innverknad frå ord som slarke og slarve): 1gli eller bli dregen bortetter med veikt klakkande bråk, 2 reike, slenge ikring

snarreis
snarreise

snarrådd

snarrådigskap
snarrådugskap

snarrådig

sommar|regn n1; el sumar|regn n1

mildt sommarregn

sommarregn
sumarregn

sommar|rug m1; el sumar|rug m1 rug som ein haustar same året som han er sådd

sommarrug
sumarrug

sommar|rute; el sumar|rute for (offentlege) kommunikasjonsmiddel om sommaren, til skilnad frå vinterrute

sparre

sparring-partner

spjarre: 1 gå med spente fotmusklar og strake kne, 2 sprikje

Språkbarriere, vanske, hindring som ligg i at folk ikkje skjønar språket til kvarandre

språkbarrieren hemmar samarbeidet mellom Noreg og Finland

 

Scar, frå Løvenes konge.

Oppdrag skal henrulle

02 søndag sep 2012

Posted by Avil in Kontornytt, Skriveprosess, Ut blant folk

≈ 3 kommentarer

Stikkord

driv, kva, noko, prate, timar

Det har jo ikkje vore overveldande mange oppdrag, sånn forfattargreier med opplesingar og foredrag og skulebesøk og slikt, desse åra. Eg har kanskje tenkt at det var like greitt, eigentleg, sidan det å skrive bøker ikkje let seg kombinere så godt med å skrive opplesingstekstar, reise med fly eller sitte på hotellrom og øve på det ein skal lese.
Men samstundes har eg sjølvsagt tenkt at det høyrer med til å vere forfattar, å komme seg ut blant folk og gjere bøkene sine kjent. Og så får ein betalt. Slikt skal ein ikkje kimse ad.

Denne seinsommaren og hausten har det blitt meir enn vanleg. Og eg er openbert ute av stand til å skrive ein opplesingstekst, tenke at «den var jo god» og så legge den til sides og skrive ei ny bok. Eg tenker «den må bli betre», og det tenker eg heilt til eg les den opp. Og rett etterpå er det ein ny tekst som ligg og lurar.

No for tida har eg to tekstar eg ikkje er ferdig med, og som luskar i hjernen min som slike gjester som kjem fleire timar for tidleg, mens ein står midt i matlaginga, og som ikkje har vit til å sette seg med eit glas vin og berre prate og underhalde, men som insisterar på å gjere seg «usynlege», lure seg «stille» rundt i huset, snoke i hyller og skuffer og gi meg hovudverk, fordi eg ikkje veit kva dei driv med, ikkje trur på at dei har det fint, og ikkje har kontroll over noko som helst.

Den mest presserande teksten er til Oslo bokfestival, der det framleis ikkje er avklart om eg skal på det eine eller andre arrangementet med nyskrivne tekstar (det som ligg fast, Saras telt på søndagen, er jo slikt som eg ikkje eingong kan førebu meg til, for det skal vere «samtale» og eg veit ikkje kva eg blir spurt om eller kva temaer er). Ein ganske slitsam hjernegjest, altså.

Lillehammer 2012

Den ikkje fullt så presserande, men snart ganske påtrengjande teksten er til Kapittelfestivalen i Stavanger. Eg har gjort mange notat, skrive nokre sider, laga hjernekart og slikt. Der har eg nemleg eit tema: Arr. Som i og for seg er eit fint tema. Berre at ein røys med andre folk også skal snakke om arr på den festivalen, og eg må gjere noko som er bra, morsomt helst, og ikkje kliss likt det andre har gjort før meg. Dessutan skal eg framføre teksten fredag kveld ved eit arrangement der Frode Grytten skal lese. Frode Grytten! Han er alltid smart og morsom og avdempa og proff og gjer ein god figur. Eg vil ikkje ha sånne stive fjes og spreidt medynkapplaus. Uwæææ.

Så her sit eg og kan ikkje anna. To hjernegjester som snik seg rundt i andre rom enn eg er, med slike nesten lydlause skritt som gir meg angst.

Resten av hausten fortsett på same måte. Berre så det er sagt. Eg skal til Haugesund og Os, og kanskje Ryfylke og Stjørdal, og eg er verken proff, effektiv eller avslappa. Men det kan jo hende eg blir, ein gong, ute i framtida. Hoho. Særleg.

Romankunst er ikkje magi

22 tirsdag mai 2012

Posted by Avil in Avsløring, Lesarsørvis, Litteratur, Skriveprosess, Språk

≈ 13 kommentarer

Stikkord

konkurranse, neil gaiman

I tradisjonelle og sosiale medier debatteres boklov, og Konkurransetilsynet, lesarar som ønsker seg billegare bøker og distributørar synes samde om at boklov er ein dårleg ide, mens forfattarar og forlag gjerne vil ha boklov. Eg lytter til alle argument, og er verken sentimental eller interessert i kartellverksemd. Ikkje er eg økonom, ikkje er eg forleggar, ikkje kan eg drive butikk og ikkje har eg overblikk over kulturfeltets mange irrgangar.
Men enkelte gjengangarar i argumentasjonen mot boklov ser ut til å vere tufta på manglande kunnskap om korleis ein roman blir til. Og det har eg dei siste åra lært noko om, og vil derfor gjerne tilby litt informasjon til dei som måtte vere interessert.

Påstandane er: «Forfattarar bør publisere sine eigne romanar»
og «fri konkurranse på marknaden aukar kvaliteten på romanane».

Først: Kva er ein roman? Ein roman er eit langt stykke prosa som inneheld noko feil, seier Neil Gaiman, og sidan han er ein av dei forfattarane som både er svært produktiv, seriøs og skriv nyskapande kvalitetslitteratur, kan han neppe ta heilt feil, tenker eg.
Eit langt stykke prosa er noko anna enn eit kort stykke prosa. Og noko feil er annleis enn mykje feil.
Er det relevant informasjon? Oh yes. Eg kan skrive ganske gode korte tekstar heilt på eiga hand. Eg twitrar, skriv på facebook, og skriv epostar, og for å la all ukledeleg audmjuke fare: Eg skriv bra. Til tider glitrande. Eg kan til og med skrive ganske ok kronikkar og bloggpostar, utan nevneverdig hjelp. Tilbakemeldingar frå vener kan vere greit, og lesarane på bloggen korrigerer meg fortløpande. Men alt i alt, korte tekstar skriv eg feiande flott utan profesjonell hjelp. Eg publiserer dei heilt sjølv. Ingen forlag, ingen redaktør, ingen konsulenthjelp, ingen fordyrande mellomledd. Ingen inntekt heller, forsåvidt, men fort gjort i ein port og alle er happy.
Bloggpostar er lette å skrive, eg kan gjere det innimellom anna arbeid eller på seint på kveldstid. Pur skriveglede, til fri og gratis lesing på nett.

Romanar er lange tekstar. Så lange at dei er uhandterlege for forfattaren. Så lange at det som i det små er venleiksplettar og småfeil veks seg til store, begredelege feil. Litt rusk i ein bloggpost tåler du. Ein roman med gjentakingar, språkblomar og eit plott som heng på midten, det vil du ikkje ha.
Eg har lese andre sine uferdige tekstar, romanar under skriving. Det er ikkje så spanande. Rørande, beroligande og ei tillitserklæring, ja. Men vegen frå skisse til verk går ein på knea, vil eg gjerne sitere Milan Kundera for å ha sagt (men han siterte nokon andre, som eg ikkje hugser i farta).

Eit førsteutkast til ein roman er hefta med all the above, og meir. Sjølve strukturen i romanen, måten plottet er bygd opp på og fortalt på, er gjerne prega av at forfattaren ikkje visste heilt kvar han eller ho var på veg, eller at forfattaren er veldig begeistra for (noko ved) ein av karakterane, eller har hengt seg opp i noko som er meint å vere spanande, men som for ein uhilda lesar blir forutseieleg og daft. Språket er gjerne betre i slutten av boka, men ein finn stort sett gjentakingar, pinleg metaforbruk, lange, indre monologar, keisame skildringar og jattete dialogar, for ikkje å snakke om dei litterære virkemidla som ser ut til å vere brukt etter intuitiv innfallsmetode.

Dette er den boka som blir publisert om forfattaren skal drive sjølvpublisering.

Dersom boka blir utgitt på forlag startar den store jobben når førsteutkastet er skrive. Redaktøren utfordrar forfattaren, først på struktur og plott, på karakterane si utvikling og på kven som skal få plass, og kva som kan kuttast ut. Så må ein skrive heile boka om att.
Er ein heldig treng ein berre skrive boka om att ein gong før ein har funne strukturen.
Så blir ein utfordra på eit meir detaljert nivå, på keisame partier, spaningskurver som må samkøyrast, kapittelavslutningar, og igjen, – karakterane, strukturen, innhaldet.
Etter denne jobben kan det vere nyttig med ei gjennomlesing av konsulent eller «vanlege lesarar» (slike som meg, til dømes). Ein som les manuset for første gong etter det er gjennomskrive 3-4 gonger vil oppdage nye svake partier eller babies to be killed.
På dette tidspunktet anslår eg at min redaktør har brukt eit par månaders full arbeidstid på meg, sjølv har eg brukt minimum to år.

Så er det konsulentlesing og språkvask, som gjerne avslører endå meir rusk enn ein trudde var mogleg. Ny bearbeiding. Ny redaktørlesing. Og så er det korrekturen til slutt. Det krever sin mann å lese korrektur på mine bøker, eg skriv eit passe liberalt nynorsk krydra med gamle ord og dialektinfiserte bøyningsfeil, så det eg får att er eit manus med tusen merknader, som kvar og ein må lesast og godkjennast eller avvisast. Enkelte av merknadene krever at eg skriv om eit avsnitt, og blir det mange slike må manuset korrekturlesast på nytt.

Då har det gått tre år, ja, eg snakkar ut frå eigen erfaring og mine bøker har tatt tre år kvar.
Forfattaren er stort sett ferdig med jobben, redaktøren må kode seg gjennom heile manuset før det kan sendast til ombrekking.

Og først då, mine damer og herrer, har me eit manus som er ferdig.
Først då skal trykkeri og transport og distribusjon overta.

Nevnte eg omslag? Katalogtekstar, baksidetekst, møter med bokhandlarane, marknadsansvarlege og presse? Nei, eg gjorde ikkje det. Eg har berre snakka om å lage eit trykkeklart manus. Ein roman.

Det er ikkje ein magisk forskjell på sjølvdistribuerte bøker og bøker som kjem ut på forlag.
Romanar oppstår ikkje på magisk vis mens forfattarar sit i badekaret og tenker.
Trykkeklare manus er resultatet av hardt og tidkrevande arbeid, i samspel og motspel med profesjonelle romanhandverkarar.
Det er ikkje fri marknad som gjer meg god. Det er redaktøren min.

Resultatet er eit langt stykke prosa som inneheld noko som er feil. Og gidd ein ikkje gå heile den vegen, på knea, blir resultatet dårlegare. Kan hende så dårleg at det er litt meiningslaust å utgi det, tenker eg.

Ti dagar og ein drøss med flyturar

22 søndag apr 2012

Posted by Avil in Skriveprosess, Ut blant folk, Ut i Europa, Ut på tur

≈ 9 kommentarer

Stikkord

arbeid, rart

Ti dagars manusarbeid att. Det er heilt sjukt. Eg sit med språkvasken no, og det er ikkje så frykteleg mykje igjen. Deadline om 9 dagar. Og så er det korrekturen seinare. Det er rart med det, etter 6 år er Eirabu snart til endes for mitt vedkomande,. Eg er så spent på om dei som likte førsteboka vil elske andreboka, og eg håpar sjølvsagt at anmeldarane skal bli glade, og at VG skal gi meg ein femmar og sånn.

Det er ikkje så mange som har lese. Redaktør og ektefelle og forfattarvenninne og konsulent.
Kanskje me er blitt fartsblinde, kanskje eg ikkje klarte alt det eg ville. Men eg klarte dette

«Imponerende verk, rett og slett. Språkvaskeren gråt underveis.»

Og så, då. Kva skjer etter eit intenst arbeid som er så krevjande og oppslukande at ungane mine har lært å lage middag sjølv?
Då er det ut i verda.
Eg skal til Berlin først, og besøke ei veninne eg er så glad i. Ho var den einaste av venene mine som besøkte meg i Danmark dei 7 åra eg budde der, og no vil eg sjå korleis ho har det i utlendigheit sjølv. Eg gleder meg veldig.
Så er det Lillehammer litteraturfestival, der eg er invitert til å både lese frå boka, og til å skrive ein pengetekst å lese opp. Begge delar 1 juni, så det blir den skumlaste og finaste dagen på festivalen for meg, men eg kjem til å vere der frå onsdag til søndag, møte masse folk, høyre mange forfattarar, drikke masse vin og kose meg ein bonk.
Men me gir oss ikkje der. Ei veke i Spania med ungane, berre eg og mor mi og dei finaste ungane i verda, stranda og himmelen og sola og alt som er godt her i livet.
Og SÅ, veit du, SÅ er det lanseringsfest i Oslo. 20 juni. Ferdig bok i neven og rart og lukkeleg og sikkert litt på grinen.
Og DÅ er det sommarferie.

Elsk.

Counting blessings

04 onsdag apr 2012

Posted by Avil in Skriveprosess, Ut blant folk

≈ 4 kommentarer

Stikkord

manus

Det er alltid litt teit å starte eit blogginnlegg med å orsake at ein ikkje skriv oftare. Så det skal eg ikkje gjere. Og dei aller fleste som er innom her har vel fått med seg at eg er i den lange, seige innspurten med manus, så det treng eg heller ikkje nemne.

At det er vår ute, med krokusar og påskeliljer og sikkert kvitveis for dei som har vågd seg ut i grøftekantene, det treng heller ikkje tematiserast, i alle fall ikkje så lenge eg ikkje veit meir om våren enn ein finn ut ved å løfte blikket frå pc-skjermen og kikke ut vindauga.

Så alt i alt har eg ikkje så mykje å seie, anna enn at eg er bittelitt lukkeleg over å sjå at manus no nærmar seg ferdig, og eg gleder meg sinnsjukt til å dra til Lillehammer litteraturfestival og lese frå boka i Parken fredag første juni, og eg gleder meg endå meir sinnsjukt til å halde lanseringsfest i Oslo 21 juni, sjølve midtsommarnatta. Eg kjem attende med kva utestad me skal halde fest, og håper at både nettvener og Eirabuvener stikk innom.

Men først: Gjere ferdig siste finpuss på manus før språkvask og korrektur.

God påske!

Nytt år, ny innsikt

13 fredag jan 2012

Posted by Avil in Skriveprosess

≈ 75 kommentarer

Heisann, bloggfolka!

Eg er i innspurten med manus, og har snart fullført mitt første fantasyverk. Og mykje tyder på at det blir det siste.
Det har vore slitsamt, gøy, spanande, enormt lærerikt og krevd ufatteleg mykje jobb. Seks års arbeid er snart til endes, og Song for Eirabu, Vargtid, bok 2 står ferdig i bokhandelen i juni, ser det ut til.

Men trass i svært gode kritikkar, og veldig fine og begeistra lesartilbakemeldingar, så må eg nok sjå i auga at boksalget viser at boka ikkje hadde livets rett. Opplaget på Song for Eirabu, bok 2, er satt til 1500 bøker, og når biblioteket får sine 1000 og dei 2-300 gratiseksemplara er delt ut til media, er ambisjonen altså omlag 200 solgte bøker. Det er rett og slett ein kommersiell og økonomisk fiasko av dimensjonar. Eg har feila, eg fekk ikkje til å skrive ein fantasybok for vaksne som kom ut til eit publikum.
Det er tøft å innsjå, og det er ei trist kjensle å ha med seg inn i ein sluttspurt som krever fleire månader med 14 timars jobbing i døgnet sju dagar i veka.

Det er både ei sorg og ein fridom i å bli ferdig med dette monstrøse prosjektet, og eg må innrømme at eg har hatt nokre tunge dagar etter eg fekk kontrakten frå forlaget som viste svart på kvitt kor låge ambisjonane er for denne boka.
Når eg utpå våren eingong sender frå meg manuset for siste gong, må og skal eg legge fantasyen bak meg, og finne ein måte å overleve som forfattar på.
Akkurat no står jo alt ope, eg kan gjere kva eg vil. Eg kan til og med slutte å skrive.

Lyspunktet får vere at det finnes dei som satte pris på boka, og at eg i alle fall har gjort mitt yttarste for å bidra til ein sjanger som heilt klart har for få gode norske bøker.

Takk for oppmuntande tilbakemeldingar og heiarop, det har vore fint å ha dykk her.

Klem frå Kristine.

November, november

02 onsdag nov 2011

Posted by Avil in Skriveprosess, Ut blant folk

≈ 3 kommentarer

To ting.

Eg skal lese på tesalongen Om igjen i Kristiansand på førstkomande laurdag. Klokka 13. Om du bur der, så stikk innom. Du blir kanskje den einaste, men det er alltid kjekt å lese for ein. Mindre kjekt å lese for ingen. Ja, eg gruer meg. Men samstundes blir det jomfrulesing frå neste bok, aller aller første gongen andre enn dei aller næraste får høyre noko. Det er så skummelt. At eg burde vore glad om ingen kom. Eigentleg. Men kom.

Ting nummer to.
Det er november. Det er NaNoWriMo.
Det er så bra, det kjennes som verdsomspennande litteraturdugnad og det knakar i hovudhuda av glede.
Men eg skriv så dårleg når eg har tilgang til internett, så oppdateringa mi inne på NaNoWriMo si side har eg ikkje begynt med heilt enno. Eg kan seie så mykje som at eg har skrive 2500 ord i dag. Og det er jo bra, for det går litt tid vekk i å reise til Kristiansand.
Skriv ei bok på ein månad, saman med tusenvis av andre. Legg meg til som buddy (eg er Tofte), om du vil, men eg er ikkje så aktiv der inne, eg har det jo travelt med manus.

Det var alt. No blogger me ikkje. No skriv me romanar. Kom igjen. Køyr på.

Forfattar versus lesar

05 onsdag okt 2011

Posted by Avil in Litteratur, Skriveprosess

≈ 3 kommentarer

Eg kan ikkje tenke, tenker eg.

Eg kan ikkje skrive, skriv eg.

Det der kunne eg og ha skrive, tenker du.

Men du gjorde ikkje det. Du las det.

← Eldre innlegg

Siste kommentarar

Reklame fører ikke t… til I dag vil eg be deg om å halde…
Kan vi redde Eirabu,… til Nytt år, ny innsikt
Ja, hvorfor en bok o… til Treng me verkeleg ei bok om…
Meir sexy av nynorsk… til Matpakkefeminisme
Meir sexy av nynorsk… til Matpakkefeminisme
Avil til A4-livskompetanse
Camilla til A4-livskompetanse
Mirthful » Tho… til Politisk heimlaus finn sv…

Nylige innlegg

  • Lykkejegar
  • Overgangssituasjonar
  • Nynorskjudas
  • Vørterbrød 2.0
  • Fangirlbonanza

Tidlegare postar

Påklistra merkelappar

februar 2023
M T O T F L S
 12345
6789101112
13141516171819
20212223242526
2728  
« sep    

Blogg på WordPress.com.

  • Følg meg Følger
    • Vårlys
    • Bli med 92 andre følgere
    • Har du allerede en WordPress.com-konto? Logg inn nå.
    • Vårlys
    • Tilpass
    • Følg meg Følger
    • Registrer deg
    • Logg inn
    • Rapporter dette innholdet
    • Se nettstedet i Leser
    • Behandle abonnementer
    • Lukk denne menyen
 

Laster kommentarer...