I Morgenbladet i dag blir det framsatt ein påstand om at helseføretaka bevisst går med underskot for å lure meir pengar ut av politikarane.
Det blir stadig brukt fleire pengar på helse, helseføretaka overheld ikkje budsjetta sine og politikarane føler seg pressa. Det må dei vel gjere. Hovudårsaka til at situasjonen er slik handlar om eit politisk spel som politikarane sjølve har skapt.
For å forstå den noverande situasjonen må ein ha kjennskap til to politiske grep som blei gjort omlag samstundes i begynnelsen av 2000-talet.
- For det første blei sjukehusa omorganisert til ein slag semi-privatisert organisasjon. Dette innebar at ein god del av arbeidet på sjukehusa fekk prislapp på seg. Dette gjaldt hovudsakleg alt direkte pasientarbeid, altså undersøkingar, diagnostisering og behandling. Alt dette blei kalla «produksjon», og det blei laga eit system der sjukehusa skulle vise «produksjon» og få pengar deretter.
- For det andre blei det innført eit system der ventetid på undersøking og behandling skulle vere avhengig av ei vurdering av hastegrad.
Ein innførte samstundes det juridiske omgrepet «rett til nødvendig helsehjelp», som skulle gje pasienten ein juridisk rett til hjelp utfrå ei fagleg vurdering av om helsehjelp ville vere tilstrekkeleg nyttig for pasienten.
Den økonomiske omorganiseringa betydde at organisasjonane blei meir byråkratiske, og antal direktørar og medfølgande stab poppa opp, med tidkrevande kontrollrutinar for økonomisk styring av «produksjonen». Samstundes blei alt dette arbeidet økonomisk usynleggjort. Den enkelte helsearbeidar sine lovpålagte rutinar med journalføring, behandlingsmøter, samarbeidsmøter, vegleiing og rapport blei stadig meir omfattande, og registrering av «produksjon» tek også tid. Men ikkje noko av dette er «produksjon», og teller dermed ikkje som arbeid.
Garantien om fagleg vurdert ventetid og «rett til nødvendig helsehjelp» var eit politisk grep der ein viste politisk vilje til å sikre pasientane ei rettvis og fagleg vurdering, og ein juridisk rett til hjelp, som dermed også innebar klagerett. Dette fekk nokre openberre praktiske konsekvensar:
Det blei laga standardbrev som skulle sendast ut til pasientane. Desse skulle innehalde informasjon om korvidt pasienten hadde «rett til nødvendig helsehjelp» eller ikkje, samt ei grunngjeving dersom pasienten ikkje hadde rett til «nødvendig helsehjelp» som i følge standardbrevet kunne vere at behandling ikkje kunne forsvarast utfrå kostnader, samt ei oppfordring om å klage på avgjerda. Dersom pasienten hadde rett til nødvendig helsehjelp, skulle det stå ei vurdering av kor lenge det blei fagleg vurdert at pasienten kunne vente på slik behandling.
Dette førte til:
– Ingen pasientar kunne avvisast grunna kapasitetsmangel ved sjukehuset. Det blei forbudt å prioritere utfrå kva ressursar sjukehuset hadde.
– Pasientar som var søkt til undersøking og behandling ved helseføretaka av fastlegen, og dermed hadde ei oppleving av helseplager, og ein lege som meinte at spesialisthelsetenesta var best kvalifisert til å hjelpe, fekk brev om at dei «ikkje hadde rett til nødvendig helsehjelp», men vart oppfordra til å klage.
Dette betydde i praksis at færre pasientar blei avvist ved helseføretaka, og blant dei som blei avvist var det fleire som klaga.
Med andre ord:
Helseføretaka sine ansatte er blitt pålagt fleire «uproduktive» oppgåver.
Helseføretaka sine inntaksansvarlege avviser færre tilvisingar til undersøking og behandling.
Å komme med strenge formaningar om å overhalde budsjetta, samstundes som ein pålegger folk fleire oppgåver, er eit politisk narrespel.
Å deretter antyde at helseføretaka brukar fleire pengar ein dei skal som eit politisk spel, er ein hån.
Men på seg sjølv kjenner ein andre.
Politikarane er ikkje villige til å seie høgt kven som ikkje skal prioriterast.
Politikarane har innført eit system som pålegger helseføretaka tidkrevande rutinar samstundes som dei juridisk tar frå dei muligheten til å seie «beklagar, det er fullt» eller «me kan ikkje prioritere deg for me har ikkje ressursar til å gjere alt me ønsker».
Dette er dei reelle problema som må løysast, og det blir ikkje løyst ved å sjå strengt på folk.
Vårlys 
Eg vil legge til at det sjølvsagt er andre faktorar i dette, at medisinsk utstyr er blitt stadig dyrare, at helseføretaka i blant gjer eksepsjonelt dyre og merkelege avgjerder, og at det fins taskenspelarar og lurendreiarar i helseføretaka som alle andre stader.
Men ikkje noko av dette rokkar ved det faktum at helseføretaka er satt i ein umogleg situasjon, og at politikarane si «oppdragande rolle» som vert drøfta i Morgenbladet, med å ikkje «gje etter for press» ikkje endrar på årsakene til problema, men snarare blir ein hån mot alle dei som freister overhalde både økonomiske og juridiske pålegg, og samstundes drive medisinsk og annan naudsynt behandling på ein human måte.
Avil. Godt talt. For her er det politisk unnfallenhet som er problemet, og ikke at sykehusene driver et spill. Det å gjøre dette til et spørsmål om krisemaksimering blir helt vilt. Vi kunne selvfølgelig holde budsjetter, men det ville koste noe i anseelse og mindre kontroll, og det vil ikke pilitikere ha på seg. Feigheten kjenner ingen grenser i politikkens verden.
Avil, går du for helseministerposten til neste valg, skal eg stemme på deg – og eg vil gjere alt eg kan for at ALLE eg kjenner gjer det samme! men det gjer du nok ikkje… Du har ikkje, etter det eg forstår, det som skal til: 1 ekstrakromosom, det Georg Johannessen kalte «politikarkromosom». synd for landet, men ein berikelse for blåggverda!
Takk, grrrr. Trur eg nok.
frr, ja, det er faktisk ganske dårleg journalistiskk å kalle helseføretaka for ein primadonna. Dei skulle faen meg prøvd sjølv å springe beina av seg mellom sjuke folk, mens sleske politikarar fniser på bakrommet og stikk hovudet ut i korridoren i blant for å kjefte litt. Ikkje mykje primadonna over det.
Hadde du vært politiker hadde også jeg stemt på deg. Var du forresten ikke veldig aktiv i Unge Venstre? Det er veldig lett å sitte på utsiden og kalle politikere for sleipe. Det er mange som spiller spillet sitt. Jeg savner en verden med ærlige mennesker. Ærlige politikere, ærlige helsedirektører, ærlige advokater. Ja, selv de kriminelle var mer ærlige før i tiden. ( Men det er vel kanskje å vente seg for mye)
Vel, det er nok ikkje sleipt meint, men politikarar (som alle andre folk) har det med å tru at alle andre har liknande motiv som dei sjølve med det dei gjer og det dei seier.
Men helsearbeidarar har ikkje ein politisk agenda i sitt eige arbeide, dei har andre mål, andre forutsetnader for det dei seier og gjer. På same måte som rektorar og lærarar har eigen arbeidsplass, pedagogikk og borna i skulen som sitt siktemål, og likevel blir skulda for å vere politiske i sitt arbeid fordi arbeidet deira er gjenstand for politikk. Og forskarar blir ofte skulda for å ha ein politisk agenda, av folk som har det sjølve, sjølv om deira siktemål er å finne eit målbart og kritiserbart stykke informasjon.
Så god du er til å beskrive! Der skjønte jeg (på sett og vis) noe temmelig komplekst som jeg før bare har ristet irritabelt og avstengt på skuldrene av (underlig setning – nuvel).
Heh! takk skal du ha for den – du er nok fin for demokratiet du, Avil.
Ligner for øvrig på NAV. Alle skal «over natta» skjønne og bruke to lovverk de ikke kunne fra før, alle brukere skal inn ei dør og møte kompetente og myndiggjorte medarbeidere i lønnstrinn 42, som i løpet av et kvarter skal ha gjennomlyst enhver som kommer inn døra for å å «sluse» vedkommende til riktig kø. Alt mens alt medarbeideren foretar seg registreres i datasystemene, slik at all produksjon kan telles. Lettere – men ikke mye – karikert.
Halvannet år etter at denne gigareformen ble igangsatt, halvannet år hvor svaret på at oppgavene overstiger disponibel arbeidsitd har vært; jobb smartere! – begynner nedskjæringene i antall årsverk.
Forstå det den som kan.
NAV, skule og helse. Politikarane må bevise kor smarte og gode dei er ved å reformere oss, og «oppdra» oss.
Dei som endar med stive skuldre og ettermiddagar der dei berre grin og ikkje orkar sine eigne familiar? NAV-ansatte, skulefolk og helsearbeidarar.
Hovudårsaka til at eg tør skrive dette er at eg har slutta i helseføretaket. Så lenge eg var ansatt var det vanskeleg å engasejre seg i offentelg rom (kor offentleg ein blogg no er).
Eg trur mange fagfolk kvier seg for å stikke hovudet fram i offentleg rom, så dei som rår i mediene er dei som vanlegvis rår: Politikarar, og nokre forskarar og ein god del mindre kvalifiserte synsarar.
Dette bør snarest inn som leserinnlegg i en avis. *forestiller meg super-Avil i tv-debatter*
Haha, eg hadde dødd i møte med ein av desse politisk trivial pursuit-meisterane.
Det hadde du ikke. Du hadde imponert på en vittig, skarp og sexy måte. Og deretter hadde helsefolk og andre hyllet deg for at endelig noen sier ifra på et ikke-tåkete vis og setter skapet på plass en gang for alle.
Jah! *manager*
Haha, ja du kan tru. No er det sendt til Morgonbladet, men det ville ikkje akkurat vore første gong dei ikkje eingong svarer.
Dette blir jo litt som i USA, hvor pengene som brukes på «helse» stort sett går til forsikringsselskaper og byråkrater, som når de ikke håver inn penger bruker tiden sin på å fortelle leger og sykepleiere og fysioterapeuter og tannpleiere og andre helsearbeidere at nei, denne sykdommen skal ikke behandles, ingen får tannregulering etter at de fyller 19, ikke bruk så mye tid på pasientene, og det er ikke verdt bryet å behandle kvinner over 40 for noe som helst bortsett fra brystkreft. For ikke å snakke om at alle pasienter som nevner smerter i brystet skal ha alskens tester utført selv når det er kjent at pasienten har et brystbein som er ute av ledd (joda, det er mulig) og bare trenger etpar ukers forsyning av noen ganske rimelige piller.
Byråkratene vet jo alltid best. Bare spør dem!