Ungdomsboka. Sin heilt eigen. Ein ny ein. Snik seg til, lurar seg med, hoppar fram med eit skremmande mohaha-(haha-som går over i pubertal fnising før nokon rekk å bli redd). Eg rekk knapt å kjenne han, før han dyttar i meg og tek over tastaturet når eg er trøytt og lei. Får meg med på leiken. Tullar med meg.

Og så Eirabu. Levande tyngd, dei eg har levd med så lenge, er så glad i, har hatt i tankane og kjenslene og alt som er meg i årevis. Mi første bok, som no skal sluttførast. Svennestykket som skulle vise meg sjølv og andre at mitt har noko mellom permar å gjere. Boka og soga som eg har gått gjennom kriser i livet med, alvorlege hendingar og ein lang kamp for å komme hit.

Djup, langvarig kjærleik som krever arbeid og arbeid, og så ein ungdom i huset som plagar meg for pengar og vil ha meg til å le.

Det er plass i hjarta til begge.