Veldig mange av oss er utstyrt med variantar av standardpakka. Dette er standardpakka, og dette tek mange av oss som ein selvfølge:
Foreldre der minst den eine har vore i jobb så lenge me kan huske, foreldre som stort sett er friske og stort sett drikk alkohol i små mengder utanom festar, og sjølv når det er fest er det mest høgrøysta latter og musikk frå stova, – dei vaksnes fest som ein drøymer om å delta på, ikkje noko farleg eller skummelt.
Det er rutinar kvar dag. Frukost kvar morgon, middag kvar ettermiddag, aviser som blir lese, post som blir henta og opna kvar dag.
Det er rutinar kvar veke. Badet skal vaskast, det skal støvsugast.
Det er tradisjonar kvart år. Desember er særleg mor meir stressa enn ellers, ein får vere med på pepperkakebaking og pynting av hus. Det blir kjøpt gåver til jul, det er fast meny på julaftan. Ein går julebukk når dei andre gjer det, ein går i 17.mai-tog med dei andre, ein har sommarferie og reiser ein eller annan stad, i alle fall på hytta til besteforeldra eller noko.
Huset ein bur i liknar dei andre sitt. Bur ein på landet, har ein gjerne einebolig. Eige soverom til kvar unge, der ein har klesskap, hylle til leker, seng og lamper. Ein har gardiner i vinduene, sengetøyet blir skifta ein gong i blant, i stova er det planter i vinduene, ute blir plenen klypt og bedene har gjerne noko som blomstrar. Bur ein i by, har mor eller far (eller begge om dei bur saman) leilighet, og på kjøkenet har ein olivenolje og raudvinseddik og ein orkidé mor har fått av ei venninne og ikkje har hjarta til å kaste sjølv om den nesten aldri blømer.
Ingen har det heilt likt, men dei aller, aller fleste ein kjenner bur og lever i variasjonar over same tema.
Og så er det Elisabeth i klassen, som har fett hår og som ingen får komme heim til. Og Andreas som aldri har matpakke.
Signala er ikkje nødvendigvis så sterke. Det er ikkje sikkert Elisabeth er mobbeoffer og vennelaus. Eller at Andreas denger alle som står i vegen. Kan hende gjer dei det heilt rimeleg greit på skulen, har nokre vener dei er saman med, og får vere i fred. Dei vaksne ser at det kan hende ikkje alltid er så greitt for dei heime, ein kan godt tenke sitt. Men så har ein jo desse erfaringane med barnevernet då, at det skal så mykje til før dei gjer noko, og når dei først gjer noko blir det mest snakk. Kan hende er det likevel ein nabo eller ein lærar som tek kontakt med barnevernet. Og kan hende kjem dei. Og kan hende prøver både barnevern og foreldra til Elisabeth og Andreas så godt dei kan. Det blir gjort avtale om støtte til SFO, og ein periode får Elisabeth vere i besøksheim annakvar helg. Alle har gjort så godt dei kan.
Det er ikkje sikkert det er så veldig synleg at Andreas og Elisabeth kjem til å bli fattige resten av livet.
Men det er så veldig mange ting ein skal kunne for å klare seg «normalt», A4-pakka er faktisk eit helsikes slit, det er veldig mykje arbeid å skaffe seg ein god økonomi, hus, bil, fast arbeid og ta seg av born. Og dette arbeidet krev svært kompleks kompetanse.
Den kompetansen lærer ein først og framst heime hos foreldra sine.
Eg hadde ein nydeleg kjærast ein gong. Engasjert og smart og sjarmerande, og på ei strand med andre backpackers var han berre kul. Politisk eit stykke frå meg, i skjæringspunktet mellom betongsosialisme og ein slags anarki for enkeltmennesket. Ein ideologi eg aldri heilt fekk fatt på. Då me kom heim til skandinavia viste det seg at det var mykje eg ikkje fekk fatt på.
Forhold til pengar. Til jobb. Til ansvar. Til utdanning. Til å halde avtalar.
Det var så veldig mange små ting heile tida eg blei irritert på. Så veldig mange ting eg tok for gitt at alle mennesker i vår del av verda hadde felles. Og om nokon gjorde motsett, så var det sikkert for å såre. For å lage kvalme. For å demonstrere kor lite eg betydde.
Det gjekk ei stund før eg fekk møte foreldra hans. Dei budde i kvar sin særdeles kummerlege leilighet, utan varmt vatn. Faren var svært overvektig, og sat inne i ein leilighet med stablar av aviser frå golv til tak. Det var stablar alle stader. Det første far hans spurte meg om, då eg møtte han aller første gong, var om eg hadde ein femtilapp. Han ville nemleg spandere frukost på oss.
Me sat mellom avisbunkene og spiste rundstykker, og far til kjærasten min fortalte engasjert og smart og sjarmerande om allslag alternativt organisasjonsarbeid han dreiv med. Han deltok på kongressar og skreiv brev til departementet, og han viste pamflettar og plakatar. Langsamt gjekk det opp for meg at han ikkje var gal.
Mora var også skarp og vittig, der ho sat i den bittelitle leiligheten i slumstrøket, og fortalte om lesbiske sommarleirar og kollektiv dei hadde oppretta og lagt ned, om feministiske prosjekt, om politiske prosjekt, om alt det viktige her i verda. Langsamt begynte eg å forstå kjærasten min.
Kjærasten min såg folk med fast arbeid og hus og dungar av materielle ting som håndlangarar for Fienden. Dei var det stivna, uengasjerte og konforme, mens sjølve Fienden (kapitalistane) åt seg feite på folk sitt overforbruk, miljøet som gjekk til helvete, mens fengslene bugna av politiske fangar som ingen brydde seg om for dei hadde det for travelt med å dandere middagsserviettar og smøre interessante matpakker til born som skulle køyrast til ballett.
Det var ein avgrunn mellom oss.
Den var politisk formulert og begrunna, og eg kunne saktens sjå og forstå argumentasjonsrekka.
Først seinare i livet gjekk det for alvor opp for meg at kjærasten min lukkast når han gjekk på trynet økonomisk, at han var på trygg grunn når han leigde eit knøttlite rom og låg på madrass på golvet. At det å fullføre ei utdanning, komme ut i arbeidslivet, sitte veke etter veke og månad og år etter kvarandre ved same skrivebord, det å henge opp gardiner og vatne planter, var ein arena der alt var nytt, der han var kompetanselaus og sjølvlært og usikker. Der han kjente seg mislukka frå første stund. Der han ikkje ante kva som skulle til, kva han skulle gjere frå han sto opp om morgonen til han la seg om kvelden, kva han burde putte i handlekorga, kva butikkar han kunne kjøpe tøy i, kva han skulle seie ved morgonmøtet.
Han mangla A4-kompetansen.
Eg seier ikkje at han ikkje kunne ha lukkast. Om han ikkje hadde vore så stolt, om han ikkje hadde teke til seg faren si løfta hake og mora sine syrlege kommentarar om folk i fast arbeid. Om han hadde spurt meg og vore villig til å gjere som eg sa. Om han audmjukt hadde kasta verdiane sine i søpla og spurt: «Korleis gjer eg dette?»
Han kunne ha spurt meg, fordi eg kunne slikt. Men kor mange menn på 25 vil underkaste seg kjærasten sin måte å gjere ting på i eitt og alt?
Og om kjærasten hans også hadde vore frå same slumstrøk, med ein far som sat inne og ei mor som drakk seg ihjel, kven skulle han då ha spurt?
Trur du at ein kan gå på NAV og be om livskompetanse?
Elisabeth har større sjanse til å klare seg enn Andreas, i alle fall om ho er pen. Og kan hende får Andreas ei dame som vil bestemme over han, og kjem til å klare seg nokolunde gjennom livet, han og. Men born som veks opp i relativ fattigdom slit ofte med psykiske vanskar som angst og depresjon som vaksne, også dei som ser ut til å klare seg ganske bra. Me snakkar varmt om løvetannborna, men me snakkar ikkje så mykje om kva blodslit dei har gått gjennom.
Me som har lært oss A4-livskompetansen heime har rett og slett ikkje begrep om kor inn i helvete slitsamt det er å skulle lære seg slikt som vaksne. Ein skal både tileigne seg kompetanse andre har tjue-tredve års forsprang på, og ein skal skjule at ein gjer det. Å «berre fungere normalt» er nemleg ein del av pakka. Desse borna må forkaste alt dei kan, og lære seg ting som folk flest ikkje har eit bevisst forhold til, og det fins heller ikkje nokon formell skule.
Barnevernet har ikkje A4-livskompetanse-program der ungane som manglar foreldre som kan slikt, kan få lære det andre stader.
NAV har jobbsøkingskurs, men ingen kurs i korleis ein taklar alt det andre.
For all del. Eg meiner ikkje at alle skal køyre rundt i bil og eige hus og ha orkidear på kjøkenet.
Men born som veks opp i fattigdom lærer ikkje korleis ein skal unngå fattigdom. Dei lærer berre korleis ein overlever å vere i fattigdommen.
På røykpakkene står det «beskytt barn mot tobakksrøyk, de må selv få velge».
Det er også slik med relativ fattigdom: Dersom me ikkje beskytter born mot det, gjer me det vanskeleg for dei å velge sjølv som vaksne.
Vårlys 
«Å mangle A4-kompetanse.»
Du setter klare ord på noe jeg bare har hatt som vage sammenhenger.
Det er både riktig og viktig det du skriver om.
Takk for at jeg har lært noe nytt ved å lese denne posten din!
Det er nettopp det, at me ikkje snakkar om det i eit større perspektiv. Eg såg ein gong på Oprah Winfrey. Ho intervjua ein uteliggar og ein rik mann, der den rike mannen eit år tidlegare hadde gitt uteliggaren ein veldig stor sum penger. Programmet handla om korleis uteliggaren hadde kjøpt dyr bil og hus til ekskona og skusla bort alle pengane, før han igjen endte som uteliggar. Oprah var temmeleg hånleg i sine spørsmål: Kvifor fekk du deg ikkje ein billeg hybel, du kunne fått deg ordentleg tøy og søkt deg ein jobb, du kunne gjort ditt og datt.
Eg sat mållaus og tenkte «jammen, han mangla jo kunnskap om kva han burde gjere!»
Ahh. Denne var veldig bra. Denne burde du sende til en avis som kronikk.
Det er så mye kunnskap vi har innebygget og som brukes automatisk. Vi skjønner slett ikke at den automatiske kunnskapen kan noen mangle.
Det nærmeste jeg har kommet noe som ligner (litt) var da jeg flyttet til Brasil. Å skulle orientere seg i et helt annerledes samfunn er utrolig slitsomt. Spesielt siden språket mangler. Og det gjør det for de som ikke har A4-kompetansen også. Altså, de snakker norsk, men det vi snakker om kunne like gjerne være portugisisk.
Et barn blir formet av så mye. Først og fremst sine foreldre, uten tvil. Lojaliteten er en forutsetning for barnets overlevelsesevne, og derfor nedfestet langt inn i ryggmargen. Uansett hvordan foreldrene forholder seg til barnet. Selv om jeg blir en smule provosert av å skulle utdanne små barn til å kunne takle A4-livet, så forstår jeg hva du mener, og prøver selvsagt å gi mine barn denne kompetansen. Men det handler vel også om grunnene til at kompetansen uteblir. En ting er idealistiske foreldre, som velger å leve på en bestemt måte og har sine grunner for det som de gir videre til sine barn. En annen ting er barn som blir utsatt for forsømmelse og neglisjering, for eksempel som resultat av rusmisbruk.
Uten å bli for personlig, er jeg selv av dem som har måttet jobbe med saken. Et barn som ikke har «lært kodene» fordi en eller flere av foreldrene ikke har vært i stand til det, sliter som voksen med en rotløshet hinsides persepsjonen. Det er det verste, ikke strevet med å lære seg reglene for et annerledes liv. Jeg kan slå meg ned en tid et sted, men blir fort rastløs igjen. Men fordi jeg av nødvendighet og eget ønske har grabbet til meg denne A4-kompetansen, har jeg klart å forholde meg forholdsvis rolig av hensyn til mine barn. De er blitt så store nå at jeg ikke kan vente med å tuppe dem ut, så jeg kan bo i New York et år, eller i en hule i Australia, eller en stråhytte i Afrika. Samtidig har denne rotløsheten gitt meg samfunnsmessige og menneskelige erfaringer et A4-utstaket liv aldri kunne ha gitt meg, og som jeg aldri, aldri kunne tenkt meg å ha vært foruten. A4-kompetanse er ikke nødvendigvis veien til lykken for alle, men en forutsetning om en vil fungere noenlunde i vårt rutinepregede samfunn.
Oi. Lengste kommentar jeg noengang har skrevet. Hvilken knapp trykket du på, mon tro?
Det er noen ting det er umulig å venne seg av med, oppdaget jeg i Brasil. Jeg forsøkte å leve brasiliansk, det vil si ikke planlegge noe, ikke tenke mer enn 24 timer frem, være bare i nuet og så videre. Det gikk ikke.
For en glimrende idé fra Iskwew: Kronikk til avisen, ja! I overimorgen, 17. oktober, er det også den internasjonale fattigdomsdagen.
Her kom jeg fra Virrvarrs rørende bloggpost om fattigdom, til din, Avil, som er like rørende.
Jeg har noen ganger overfor politikere og fagfolk lansert ideen om (tidsbegrensede) fosterhjem for voksne med slike erfaringer som du så godt beskriver. Ofte får jeg liten eller ingen respons på noen av ideene mine, så også med denne. Men jeg tror altså at når man som barn ikke har fått med seg erfaringer som likner normale opplevelser av hva en familie skal være, at det kunne vært verd å prøve i alle fall. Hvordan skal man vite hvordan man skal leve et voksenliv når man selv mangler rollemodeller? Hvordan skal man kunne skape en god familie for sine egne barn når man ikke vet hva et vanlig familieliv er, eller enda verre i mange tilfeller: når ordet familie bare frambringer negative assosiasjoner?
Tilbaketråkk: Diagnose: Fattigdom « ~ psykisk ~
Dette var lesverdig! Bra sagt om et viktig, litt vanskelig, tema.
Hm. Bare noen strøtanker. Den oppveksten du beskriver her er vel rimelig spesiell? Av de som lever i fattigdom, hvor mange har den typen selvvalgt, «idealistisk» og «idylliserende» fattigdom?
Og hvor mye har barn i A4 familier med økonomien i familien å gjøre? De fleste av oss ahr vel fått seg større eller mindre sjokk i det vi måtte ut å forsørege oss selv. Jeg tror ikke nødvenedigvis vår e foreldres holdning har hatt så mye å si for dette, ei heller når den var helt ekstrem.
Og det å ikke «kunne ha penger mellom hendene» slik uteliggere hos Opera hadde det, kan vel like gjerne være et dårlig personlighetstrekk som en lært handling? Se på Baaslandsaken – det har neppe noe med manglende A4 å gjøre?
Jeg liker historien, posten og kommentarene, men jeg oppelver at sluttningene som trekkes, og sammenhengen du trekker er litt hummer og kanari her.
Ja, barn som vokser opp med foreldre med problemer av forskjellige slag, i dysfunksjonelle famlier blir preget av dette, ikke minst i hva de ikke lærer. Men akkurat økonomien skulle jeg tro var noe av det mist vanskelige å rette opp i, og det som minst preget en.
Forøvrig så tenker jeg på fattiggutten Prøysen som var så glad for at han ikke hadde penger. De rike ungene i bygda hadde alltid brunost på skiva, mens når de hadde penger hos ham, fikk de sukker på skivene, og det var fest med fine pakker til alle.
Og det tror jeg er en greie, det har jeg sett også i Guatemala, at de rike måtte spare for å sikre seg, men klagde over de fattige som lagde fest.
Jeg skjønner gamlekjæresten din godt. Mye av min A4-kompetanse bygget seg opp da jeg fikset de tingene foreldrene mine ikke fikset. Og fremdeles må jeg spørre folk rundt meg hva som er normalt. «Har barna dine nøkkel til inngangsdøren, sier du? Vi klatret alltid inn vinduet.» «Heh. Så dette er servietter. Jeg kan ikke bare tørke av fingrene på klærne, altså?» Søstrene mine fryser ved tanken på å skulle skrive CV. Å jobbe er det nifseste i hele verden, fordi det har vært det skumleste foreldrene våre vet om.
Beate: Når eg velger å fortelle om eksen min i denne samanhengen er det både fordi det var mitt sterkaste møte med fattigdom slik den faktisk er her midt blant oss, OG fordi det var fattigdom med stolthet. Nettopp den idealistiske stoltheten knytta til fattigdom er interessant her, fordi den seier noko om kva som skjer med fattige som også er smarte. Me tenker ofte at dersom dei fattige blat oss berre var rusfrie og intelligente og engasjerte, så ville dei ikkje vere fattige meir. Eg seier at det skal meir til enn eit godt hovud. Det skal realkompetanse til.
Ellers: Nydeleg kommentarfelt, som nyanserer og informerer. Eg har verdas beste lesarar.
Tilbaketråkk: Så var det sagt… » Bloggarkiv » Blog Action Day: Hvem skriver om fattigdom?
Hei. Takk. Jeg liker øyeblikkene da jeg ikke føler meg som en idiot — eller i alle fall ikke bare det.
Men jeg merker jo at jeg går enormt i forsvar helt automatisk. Det tror jeg kanskje aldri går over.
Da misforsto jeg det du skrev, jeg forsto det slik at de hadde valgt fattigdom som en ideologisk vei.
Jeg har ikke sjelden syntes jeg selv var nokså ubrukelig fordi det er støvdotter i krokene og brødsmuler på kjøkkenbordet. Jeg tror det handler litt om manglende realkompetanse.
Hvis man får lov å være litt personlig; relativ fattigdom er nok ikke en dårlig beskrivelse av forholdene jeg vokste opp i. Jeg manglet ikke noe direkte, men andre mennesker hadde en forelder hjemme som kanskje redde sengen og smurte matpakke og slikt om morgenen. De hadde ikke tørkede agurkskiver på kjøkkenbordet, og de visste ikke hvor lenge det var til lønningsdag.
Løvetannbarn synes jeg blir en litt for sterk betegnelse. Jeg hadde en kjærlig og bra mamma, og de materielle nødvendigheter, selv om det virket eksotisk med familier som hadde middag hver dag klokka fem.
Det er viktig det du sier om løvetannbarna. Hva det har kostet for dem. Det handler også litt om respekt for alle de andre. De som ikke klarte å skyte den knoppen opp av asfalten. Det er fankern ikke særlig merkelig. Jeg kjente jeg ble veldig provosert sist jeg var i et forum der slikt ble diskutert. Man snakket om hvor grensen for lærerens ansvar for en elevs opplæring måtte gå, og særlig to av debattantene gav sterkt uttrykk for at det var svært besværlig og utenfor deres ansvarsområde å måtte hanskes med elever med adferds- og tilpasningsvansker.
En av disse utbrøt plutselig; løvetannbarn er noe av det mest rørende jeg vet om!». Åja. Så det er greit å ha hatt trøbbel, så lenge du biter tennene sammen og fikser samfunnet helt på egenhånd. Fytti. Jeg kjente at jeg fikk voldelige behov. Vel.
Veldig fin post.
Et utrolig velskrevet og tankevekkende innlegg, Avil. Støtter forslag om å sende det som kronikk el.l.
Svært, svært god post, Avil!
Jeg (som jobber i NAV – det er bare så vidt jeg tør si det 😉 ), treffer disse barna når de er blitt rundt 40+, og har pendlet inn og ut av arbeidslivet med diffuse ryggsmerter i noen år. Herregud, så mange historier…
Få posten inn i en avis, helt enig i det. Og så burde posten være obligatorisk for alle Frp’erne som prediker ‘egen lykkes smed’ og ‘det er bare å ta seg sammen’-evangeliet.
Nydeleg post, Avil. Og eg trur du har veldig rett i det du skriv. A 4-kompetansen er lett å ta for gitt, men jammen inneheld den utruleg mykje læring. Og har ein ikkje fått den gjennom oppveksten, så er det mykje som vert vanskeleg som vaksen.
Send den til avisene 🙂
Det minnet meg på noe jeg leste i avisa her for noen år siden.
http://www.dagbladet.no/kultur/2006/07/16/471557.html
Hvorfor skal man belønne barn for selvfølgeligheter? Jo, fordi det ikke er selvfølgeligheter.
Tilbaketråkk: Fattigdom « Under stjernene
Forresten veldig viktig og god kommentar fra marygoessolo… «Løvetannbarn» handler egentlig ikke om barn som biter tenna noe mer sammen enn andre vanskeligstilte barn. De såkalte løvetannbarna klarer seg fordi de har hatt noen fortrinn andre barn i samme vanskelige situasjon ikke har hatt. For eksempel viser det seg at det kan være nok å ha én nær voksenperson å forholde seg til. Det trenger ikke være foreldre eller familie, men kan være en nabo eller en lærer. Derfor er det viktig at lærere bryr seg, de kan jo faktisk bety den lille forskjellen.
Det har også vist seg at det å beherske noe godt, f.eks. være skoleflink eller kunne noe annet, gjør at noen vanskeligstilte barn klarer seg bedre i livet enn man kanskje forventer. Det hjelper også om man er godt likt av andre barn; har et tiltalende utseende eller en personlighet som er lett å komme overens med.
De kaller det vel forresten resiliente barn nå, eller noe i den duren. Motstandsdyktige barn. Det begynner å bli noen år siden jeg leste om temaet og natten har begynt. Jeg får heller køye nå og lese meg opp igjen på temaet i morgen. 🙂
Men å forvente av en unge som lever i helt forferdelige tilstander, at han/hun skal «bli» et løvetannbarn… det viser jo bare uforstand.
Lothiane: Kategoriseringa kjem jo uansett til kort her, som alle andre stader. Løvetannborna, eller dei resiliente borna, er jo alle mogeleg forskjellige slags folk med forskjellig slags bakgrunn. Dei har Hatt det dårleg» og «klart seg bra», men så upresise omgrep dekker jo over så mange forskjellige individuelle historiar.
Ein har sett på kva som er felles for dei som klarar seg betre enn snittet, og det å vere jente, det å vere pen, det å ha ein vaksenperson som ser dei (utanfor heimen – her er det gitt at heimen ikkje fungerer slik) er blant dei gjengangarane ein fann. Men dette er jo frå den store Hawaii-undersøkinga, så dette er jo ikkje nytt.
I nittiåra begynte dei å oppdage at dei som «klarte seg bra» ikkje hadde det problemfritt akkurat, til dømes at dei ikkje-utagerande jentene gjerne sleit inni seg. Og ein såg på fleire tilnærmingar og modellar for å forstå «positiv psykologi», resilience, stressmeistring osb.
Kva som er skjedd av forskning siste åtte åra veit eg lite om. Det nye som har skjedd for meg, er jo at eg har arbeidd med unge og vaksne i psykisk helsevern, og sett kor slitsomt dette eg skriv om her er i praksis.
Har du sendt den til Aftenposten? Hmm?? Kom igjen, den bør inn før helgen.
Har sendt, men dei vil nok ikkje ha den. Først er den jo her på bloggen, og eg har ikkje lyst å slette den her om dei ikkje tar den i avisa. Og dessutan er den altfor lang. 6000 teikn er maks på kronikkar, 4000 på debatt. Og dette er minst 8000.
Avil: Ja stemmer, det er den Hawaii-undersøkelsen jeg og lærte om. Jeg synes temaet er interessant. Men som du sier, selv om noen greier seg «bra» betyr det ikke at de ikke sliter i voksen alder. De har tøyd strikken så langt at den har mistet en del av elastiteten. Men utenpå virker det nok veldig bra.
Det viktige å ta med seg, tenker jeg, er vel at voksenpersoner er viktige. Jeg tenkte spesielt på disse lærerne Marygoessolo nevner, som helst ikke vil belemres med de «vanskelige» barna og som samtidig synes det er veldig fint med «løvetannbarn». Unger greier seg ikke helt på egenhånd, uansett hvor robuste de måtte være.
Men altså, dette er jo på siden av fattigdomstemaet, eller det kan være en liten bit av det.
Fattigdomstemaet i Noreg handlar for meg veldig mykje om kompetanse og om å klare seg bra/dårleg. Så du er godt innanfor tema, Lothiane.
Tilbaketråkk: Hjorthen uttaler seg om ting han ikke har greie på » Rammer og regnestykker
Prøve Klassekampen? Hender de trykker lengre tekster…
I Sverige finnes det en offentlig tjeneste som kommer hjem til folk som trenger det og lærer dem hvordan en kan takle hverdagsutfordringene. Det kunne kanskje hjulpet noen her og?
Syltegeek; en slik tjeneste finnes i Norge også, det kalles boveiledertjenesten. Den er kommunal.
Så bra at det finnes! Da gjelder det vel bare at de som trenger den veit om den. Jeg krysser fingra!
Veldig bra, Avil!
Kjempebra! Klokt!
Jeg har tenkt litt på dette de siste åra. Delvis fordi jeg sett litt mer av menneskelivs-variantene, familien til mannen min er mye mindre streit enn min. (Vi er ikke A4, vi oppfant det)
Dessuten var folka på Hausmania en liten vekker, noen av dem har valgt å leve i en okkupert gård og jobbe frilans e.l fordi de vil. De defineres som fattige fordi de har lav inntekt, men da blir definisjonen noe feil. De velger å tjene lite og ha et lavt forbruk. Men fattige?
Som eg har skrive i ein kommentar til ein annan post; svært tankevekkande.
Eg lurer på om ikkje denne problemstillinga også er eit element i ein rasismedebatt på avvegar. Det verkar som om ei erkjenning av det ein litt flåsete kan kalle»inkopatibel livskompetanse» lett vert stempla som rasisme.
Det er i alle fall eit element i å forstå kor mykje arbeid det er å flytte til eit nytt land for dei som kjem hit.
Når det gjeld «inkompatibel livskompetanse» så er me inne på korleis subkulturar i samfunnet er meir eller mindre ille sett grunna verdiar, haldningar, språkbruk og oppførsel.
Ein slik kulturrelativisme handlar for meg om ein måte å forstå, og er ein posisjon ein kan innta om ein som psykolog, antropolog, religionsvitar eller anna ønsker å forklare noko. Men det er ikkje ein posisjon «alle» skal innta «alltid», samfunnet fungerer best om kvar og ein av oss fyller dei rollene me skal ha med det som er funksjonelt for dei rollene me er sett til å ivareta.
Heilt klart.
Eg sender t.d. sauene mine til slakteriet på Førde til normal slakting utan vidare refleksjon, sjølv om eg veit at mange i samfunnet av ulike årsaker ser på det som heilt forkasteleg. På same måte skriv eg utan å blunke «F´en» i fråversrekneskapen same kva etternamn og bakgrunn den fråverande eleven har.(Så får vi heller ta diskusjonen seinare) Elles hadde det vore umogleg å gjere noko som helst.
Nemleg.
Eg tenker jo at det er unge, overivrige akademikarar som ikkje heilt har komme til vidare refleksjon av det dei les, som insisterar på å vere kulturrelativistar i alle samanhenger i livet.
Uuuuh, så gammal og viis eg er, lizzm.
Husker jeg ikke feil, så tar Klassekampen imot artikler på inntil 10 000 tegn (inkl. mellomrom).
Og Morgenbladets kronikker kan være inntil 7 000 tegn.
Notert, Sigrun!
Dette var svært bra og tankevekkende skrevet!
Dette er stoff for foreningen «voksne for barn» , -kan trykkes i deres medlemsblad. Det er også stoff for FO sitt medlemsblad Fontene. Håper du går videre med refleksjonene dine, det er et viktig tema.
Tilbaketråkk: Så var det sagt… » Bloggarkiv » Blog Action Day: Hvem skriver om fattigdom?
Tilbaketråkk: mamsi.no / Victoria Ibabao Edwards | Å tråkke i vann
Jeg er bonusmor for en 17 år gammel gutt som mangler det du beskriver som A4-kompetanse. Han mangler evnen til en normal livsførsel, dvs døgnrytme, hygiene, forholde seg til å stå opp i rett tid til skole osv. Han vet hvordan han skal smøre seg en brødskive for å si det slik, men mangler selvregulering til å gjøre dette av seg selv. Dette til hans mors og fars fortvilelse. Jeg er gift med faren og han har to yngre søsken som fungerer normalt i denne sammenhengen. Gutten bor 50% hos far og mor og alle voksenpersonene rundt ham, meg selv inkludert, har gode jobber og et såkalt velfungerende liv. Vi lurer oss grønne på hvorfor han har blitt slik, hva som gikk galt og ikke minst hvordan få ham inn på rett spor. Nå er han så gammel snart at vi begynner å miste håpet. Han har tidligere vært til utredning av BUP to ganger, men ikke fått noen diagnose, og da er det liten hjelp å få av det offentlige. Vi har hatt FFT inne i bildet med ukentlig hjemmebesøk av psykolog uten at det gav varige resultater. Vi føler oss ganske maktesløse.
Nokre manglar jo litt motor i ungdomsåra. Andre gonger er det konturane av psykisk liding, lettare eller tyngre, som viser seg. Ein blir bekymra uansett. Håper det går seg til, Camilla!