I dag er det mandag. Ikkje ein heilt vanleg mandag, der ein kjem seg opp og pusser tennene om kapp med ungane og leverer i barnehage og tenker at jaja, det er no på eit vis fint å tilhøyre eit kollegie og ha pasientar og gjere nytte for seg og ha nokon å drikke kaffi saman med.
Nei, i dag er ein slik heilt uvanleg mandag der det er 25 grader og sol ute, det er høgsommar, ei av desse heilt og haldent avvikande mandagane, der det virkar meiningslaust og naturstridig å skulle sitje inne på eit kontor. Til alt overmål kjem den eine avbestillinga etter den andre, pasientane syns også det er meiningslaust og naturstridig å sitje på dette kontoret, så eg skal ikkje eingong gjere nytte for meg her eg sit. Berre vere her.
For å klare å komme gjennom slike dagar, trengs lure triks. Gullneglelakk, silkekjole, sjokolade og drops.
Og så tikkar det inn ei overrasking på eposten, som gjer mandagen litt gyldnare: Adresseavisen har anmeldt boka mi.
Sidan aviser flest ikkje legg slikt ut på nett, tek eg meg den fridom å gjengje omtalen her. Om nokon skulle klage, tar eg det prompte vekk, men før nokon skulle tenke på å klage, ber eg om at de ser for dykk ei dame som har gullneglelakk og sjokolade inne på kontoret sitt, mens sola skin der ute, ei av dei sjeldne sommardagane der alle burde ha fri, alle burde bade, alle burde få springe ut frå kontoret sitt og ta på seg bikini og solbriller, framfor å fryse under klimaanlegget på kontoret sitt.
Vi følger to unge søstre som har en særegen plass i spådommene om verdens undergang.
Ragna og Berghitte er utvalgte, men til hva må de selv velge. Den handlingsmettede boka fremstiller både sverdkamp, blodige kriger og inngripen fra gudene, og dreier seg om forholdet mellom den enkeltes skjebne og frie vilje.
Debutanten Kristine Tofte har bygget opp en egen verden basert på vikingenes mytologi, og har maktet å skape en unik stemning og et driv som varer stort sett gjennom alle de fem hundre og femti sidene. Vi lever oss inn i rørende skildringer av de unge søstrene, og kanskje spesielt i Ragnas utforskning av egen stemme og plass i tilværelsen.
«Song for Eirabu» har en kledelig gammelmodig tone, hjulpet av eldre nynorske uttrykk. En assosierer til de norrøne sagaenes knappe og underdrivende stil, og tidvis glimter teksten til med slike korte setninger som kan romme mer enn et vikingskip.
Om personene er seg selv nok, eller om de bryr seg om andre, er et spørsmål som stadig dukker opp. Perspektivskifter er mye brukt, og viser kontrastene mellom de forskjellige personenes inntrykk og meninger.
For hyppige skifter i perspektiv og scener kan dessverre senke drivet i denne boka som ellers pisker leserne videre.
Partiene med de såkalte «Herduegane» skiller seg også ut ved å være mer gåtefulle og distanserte enn godt er for å holde på leserinteressen.
Den svært visuelle handlingen i «Song for Eirabu» egner seg antakelig for lerretet.
Personlig ser jeg for meg en blanding av filmene «Brødrene Løvehjerte»og« Kristin Lavransdatter», spekket med storslåtte krigsscener.
Sett under ett er «Song for Eirabu» et, for det meste, velskrevet stykke norsk fantasy, noe vi ellers ikke er bortskjemte med. Debutanten, psykologen og bloggeren Tofte har lovet en oppfølger, og det er grunn til å vente med spenning på andre del av denne historien.
Anmeldt av MAREN AGDESTEIN
Falturiltufestival, altså. No manglar me berre at mannen min kler seg ut som ein drake og spring gjennom Vikjo. Men hald ikkje pusten.
