Forrige post var sleivete, ein blanding av debatten om kvinnelitteratur, mannelitteratur, kjønnsforskjellar og eit freistande blindspor kring det å vere tiltrekkande som fellesvariabel for dei som får merksemd.
Ole skriv i kommentarfeltet: Noen (som Woolf) greier å kaste av seg den borgerlige oppdragelsen sin i tilstrekkelig grad til å skrive om ikke-kvinnelige ting på en udamete måte, mens andre fremdeles er “engelen i huset” som skriver i en huslig tone om relasjoner og Kjærligheten (den egentlige).
Kvinnelittteratur er eit klamt omgrep, og eg får fortent pes for å antyde at noko slikt fins.
Men la oss no leike at eg har rett, at det er forskjellar mellom «typiske kvinnetema» og «typiske mannetema».
Det er ikkje dermed sagt at desse forskjellane er biologisk betinga, snarare tvert om. Eg har tidlegare skrive noko om at jenter gjerne verbaliserer relasjonelle tema tidlegare, fordi dei ofte er noko raskare ute med å snakke, men at dette vert enormt forsterka i oppdraginga. Me kan sjølvsagt diskutere dette som premiss for diskusjonen også, men la oss framleis leike at eg har rett: At me er svært merksame på barnet sitt kjønn og kategoriserer born og oppdrar dei kjønna. At jenter som gruppe er tidlegare verbalt sterke enn gutar, og at dette får konsekvensar for kvart enkelt individ. At jenter også blir oppdratt til å ha fokus på nære relasjonar, på fornuft og ansvar og har rollemodellar som viser at kvinner tek ansvar for andre (borna) framfor å dyrke eigne behov. La oss seie at dette fører til at kvinner tar denne sfæren alvorleg, den relasjonelle, kontekstuelle moral, og at dei gjennom oppveksten og vaksenlivet blir innvia i eit nyansert omgrepsapparat for dette. La oss vidare seie at det å ha fokus på eit livsområde, og ha eit godt omgrepsapparat for dette, gjer ein til ein betre observatør, og ein betre formidlar av sine observasjonar.
La oss seie at alt dette fører til at kvinner er gode på dette. Og la oss vidare ta med at dei individuelle forskjellane alltid vil vere større enn forskjellane mellom kjønn som grupper, når me snakkar om mentale eigenskapar. La oss ta med at jentebarn og kvinner også lever i forskjellige slags familiar, har forskjellige miljø og subkulturar, nokre veks opp med aleinemor som er snekkar, andre veks opp med to upraktiske akademiakrforeldre som snakkar mykje om likestilling, nokre veks opp i eit femtitalsekteskap. Samstundes har kvart barn med seg ein pakke potensiale, som påverkar eigen oppdraging, og som påverkar kva barnet søker av aktivitetar, informasjon og relasjonar. For å nemne nokre av dei faktorane som forpurrar kjønnskategoriseringa.
Om du har fulgt meg så langt, kan me kan hende einast om at det vil vere kulturelle føringar for enkelte tema som kvinner er opptekne av.
Nokre kvinner gjer andre ting. Dei fleste vil ein kanskje seie, og at eg som lesar er fordomsfull og berre leitar etter døme som stadfestar det eg seier. Kan hende. Men som sagt, leik med meg, lat som eg har rett så langt.
Dei kvinnene som bryt normen, er dei meir seg sjølve enn dei kvinnene som er jækla gode på å skrive om typiske kvinnetema? Er dette med relasjonar og det nære, moralske universet mindre viktig enn nasjonale, politiske spørsmål eller platonske generaliseringar kring død og Gud?
Er dei tingene kvinner blir tradisjonelt gode til å observere og snakke om mindre viktig fordi det er tradisjonelt kjønna tema?
Og er kvinner som har atypisk oppdraging, eller kvinner som interesserer seg for meir tradisjonelle mannetema meir frigjorte? Gjer dei noko viktigare i seg sjølve, enn kvinner som er opptekne av tradisjonelle kvinnetema? Er det temaet i seg sjølve som gjer dei tradisjonelle kvinnetemaene mindre viktige, eller det faktum at det er kvinner sine tema, eller er det at dei er tradisjonelt forventa av kvinner?
Det å bryte normer har ein kulturell verdi i seg sjølve, for ikkje å seie ein kunstarisk verdi i seg sjølve. Normer blir synlege ved normbrot, og sjølv om normbrotet er lite sosialt risikabelt innan eigen subkultur kan det likevel ha ein funksjon.
Men det er i mine auge særdeles risky business å meine at kun kvinner som skriv om andre tema enn tradisjonelle kvinnetema skriv viktig litteratur. Ein skyller eit heilt språk og omgrepsapparat, ein heil livsfære ut med normbrotsbadevatnet, ein favoriserar dei typiske mannetemaene ytterlegare, og ein nullar ut ein lang og levande kultursfære som uviktig. For ikkje å snakke om at ein sementerer synet på at ei intellektuell og frittenkande kvinne bør tenke som ein mann.
Eg ønsker ikkje at alle kvinner skal skrive bøker om familiane sine, fordi eg syns det er så fint og flott at kvinner er kvinner, og eg omfamnar ikkje nyfeminismens «kvinner har rett til å føle seg feminine ved å stolpre seg gjennom livet i ukomfortable sjo og klede og sulte seg for å vere attraktive samstundes som dei skal tene pengar, få orgasme kvar dag og bake boller i kvar ledige stund».
Men eg ønsker at kvinner skal kunne skrive om, og utforske, dei temaene som me blir jækla gode på fordi me er blitt utsatt for jenteoppdraging. Kjønna oppdraging er eit åk, for begge kjønn. Men det ein faktisk har lært og blitt god på er ikkje verdilaust sjølv om systemet med kjønna oppdraging i seg sjølv er galt.
Eg kan ikkje fri meg frå å vere prega av at eg er jente, storesøster, oppvaksen på syttitalet i ein tettstad vest i Noreg. Dette gjev meg avgrensingar, og det gjev meg kompetanse. Og eg brukar den kompetansen når eg skriv, sjølvsagt gjer eg det. Eg vil gjerne gjere meg bevisst kring avgrensingane mine, og kompetansen min, og eg vil gjerne drøfte kulturen eg er oppvaksen i.
Men eg vil ikkje vere med på å ureflektert nulle ut omgrepsapparatet mitt og kompetansen min utelukkande fordi eg er oppdratt i eit kjønna samfunn som ikkje burde vore det.
Temaene eg er god på å observere er like viktige, sjølv om eg ikkje burde vore god på det pga kjønn, og språket mitt er nyansert og nøyaktig på tema som gutar også burde hatt nyansert og nøyaktig språk for. Det blir ikkje mindre viktig av at gutar ikkje har fått tilgang på dette språket.
Målet er ikkje å skrive ikkjekvinnelege ting på ein udamete måte, like lite som målet for ein mannleg forfattar er å skrive ikkjemannete ting på ein umandig måte. Heilt ærleg.
Målet må vere å sjå så klart ein formår, og tørre å kjenne sine avgrensingar.
Vårlys 
Eg vil at alle skal få lov til å skrive om det dei er opptekne av, har noko å seie om, har lyst til og har kompetanse på, utan å måtte bli klassifiserte inn i båsar som «kvinnelitteratur» og «mannelitteratur». Vi skriv litteratur om ulike tema, utifrå ulike ståstadar. Er ikkje det nok, då?
Jo, det burde vere det.
Dette handlar då ikkje om litteratur, men om alt. Menn er definert som ukjønna, kvinner som kjønna.
dette er interessant. og jeg er med på leken, ikke bare fordi leken er morsom, men fordi den er del av en sannhet jeg selv lever i, tenker på og uttaler meg om. man blir fort antifemminist av slikt, men jeg mener, som du, at det er viktig å handle etter evne, enten den er stigmatisert, politisk ukorrekt – eller korrekt. og å våge å se det som det er.
to eksempler fra min rolle som oppdrager. kvinnelig sådan:
da barna var små, veldig små, var jeg veldig bevisst på å oppmuntre dem til å leke med hverandres leker. (1 gutt + 1 jente). alt som ikke var biler, klinkgklang, og brumbrum, ble kastet i veggen av min sønn. min datter var ikke i nærheten av å ville leke bilbane med mor. de valgte selv, tross min påvirkning til å utvide sine horisonter. kanskje et dårlig eksempel, men jeg følger opp med:
situasjon hvor jeg har smelt i bordet for begge barna, og sendt dem opp på rommet med beskjed om ikke å komme ned før de er blitt enige, og da helst komme med en forklaring på hvordan de ble enige. jeg lister meg i trappa og overhører omtrent dette:
hun: jamen, du må si sånn og sånn, for da bil mamma svare sånn og sånn, og da må du si sånn, så ordner vi det opp og alle blir glade.
han: det er du som må si det, jeg klarer ikke å snakke sånn som deg, jeg kan ikke ord på samme måte …
ikke at dette skal være mal for noe, men jeg gjorde meg opp noe av de samme tankene som deg den gangen.
og jeg våger å innrømme at jeg tenker som en kvinne. men jeg skriver ikke kvinnelitteratur. jeg skriver litteratur.
det vil si: *lister meg tilbake til manus*
Ein treng ikkje vere anti-feminist for å vere einig i dette? Men feminist-omgrepet er vanskeleg tilgjengeleg for mange unge kvinner av i dag. Kva med eit nytt omgrep? Egalist? For full likestilling?
*klok aina*
Men om ein er aldri så mykje egalist må ein forholde seg til det faktum at me er prega av ein kjønna kultur, på den eine eller andre måten.
Utgangspunktet mitt var også å forestille emg kva ei kvinne er, utan kultur. Og det er ikkje mogleg, fordi det ikkje er mogleg å forestille seg rein menneskenatur utan menneskekultur. Så det Ole seier går rett i kjernen: Om ei kvinne «kastar av seg kvinnekulturen» kva står ho att med, anna enn andre kulturavgrensa måtar å vere i verda på?
Og kvifor skal ho kaste av seg all kjønna kultur for å vere viktig?
Krev me det av menn? Nei, det gjer me ikkje. Ein mann får aldri vite at han ville vere ein betre forfattar om han kasta av seg den borgarlege ballasten og skreiv meir umandig.
Altså, konklusjonen må vere at kvinnekompetanse blir vurdert som underlegen.
Jeg forstår ikke hvorfor feminist-begrepet skal være vanskelig tilgjengelig for unge kvinner av i dag?
Det er eg einig i. Men ein treng ikkje vere feminist for å vere einig i det. Ein treng ikkje ikkje vere det, heller.
Det må vel gå an å akseptere og endåtil omfamne menneske av alle kjønn, aldrar, bakgrunnar, utan å kaste av seg «kjønnskultur» eller vere anten feminist eller maskulinist?
Eg meiner at tida er inne for å finne eit samlande omgrep, å klappe formødrer og -fedrar på skuldrane, og gå vidare som moderne, tolerante, inkluderande menneske – uavhengig av kjønn og måten ein vel å uttrykke desse kjønna på.
Som tredjegenerasjonsfeminist har eg jo ingen problemer med å nytte omgrepet, men rundt meg har eg andregenerasjonsfeministar, førstegenerasjonsfeministar og kvinner som vil hoppe over heile feminismen og rett på likestillinga.
Og eg ser at me nyttar ordet forskjellig, og nokre har mange kjensler knytta til det, andre har reflektert seg sjølv langt ut på nokre postfeministiske vidder og står og roper så eg ikkje kan høyre.
Klart det er problematisk. Men ikkje for meg. Eg berre ER feminist, eg.
Jeg bare er.
Jeg tenker om meg selv at jeg er feminist. Men jeg tenker også om meg selv at jeg er mange andre ting som andre kan være uenig i.
Kvinnelitteratur er er et dumt begrep. Men temaene som kvinner og menn skriver om er viktige. Om størstedelen av kvinner skriver om andre temaer enn størstedelen av menn så blir det ikke kvinnetemaer eller kvinnelitteratur.
Og det blir ikke mer eller mindre viktig.
Men jeg tror like mye på verdien av å løfte opp de temaene som kvinner skriver mest om, som verdien av at kvinner også skriver om andre temaer.
Akkurat som jeg tror på verdien av å løfte frem det flertallet av kvinner jobber med, like mye som å løfte frem verdien av at kvinner velger andre roller og yrker enn det flertallet gjør.
Det jeg ikke tror på er å nedvurdere temaer, yrker eller livsvalg kvinner gjør fordi det liksom skulle være bedre å gjøre det flertallet menn gjør.
Like viktig som å få flere kvinner inn i styrer er det å få opp statusen på kvinneroller, enten det er sjukepleiere, snart leger og prester, og de som velger å være hjemme.
Ikke fordi det er, bør være eller skal være forbeholdt kvinner, men fordi disse rollene er viktige. Uansett om det er kvinner eller menn som fyller dem. At det er flest kvinner gjør de ikke mindre verdt eller mindre viktige.
Mener jeg.
[digresjon]Historien sier at Joanne Rowling ga ut Harry Potter under pseudonymet J.K. Rowling fordi hun/forlaget (jeg er ikke helt sikker) visste at selv om boken handlet om en gutt ville ikke boka appellere til gutter om guttene visste at den var skrevet av en kvinne. Derfor valgte de det kjønnsnøytrale, eller kanskje vi skal si «maskuline», J.K. Rowling. Første bind solgte, som vi vet, som hakka møkk. Og som vi også vet, er det jo for lengst kjent at J.K. Rowling er en kvinne. Men er Harry Potter kvinnelitteratur? Nope. Kan man se spor av at Harry Potter er skrevet av en kvinne? Ja, kanskje? Ville Harry Potter vært en annerledes historie om den var skrevet av en mann? Mye mulig. Ville Harry Potter blitt en like stor suksess om den var skrevet av en mann? Jeg vet ikke.[/digresjon]
Eg har dei finaste lesarane. :lukkesukk:
(Å, eg har så mye eg kunne ha sagt om dette temaet, men no skal eg tenkje litt meir før eg seier noko meir…)
Litt klarhet i begrepene : Feminisme er å kjempe for kvinner sine rettigheter. Likestilling er å tro på på like retter for begge kjønn. Slik har i alle fall jeg forstått det. Derfor er jeg feminist (2.generasjon) men og tilhenger av likestilling. Da jeg diskuterte dette med min sønn og sa til han at vi ikke hadde noe som tilsvarte å kjempe for menn sine rettigheter , svarte han lakonisk; Vi har noe som heter næringslivet. Klok sønn. Klok datter.
Du har vore i hekseklubben. Du er sikkert ikkje heilt edru. *ler*
Enig i at feminisme er å kjempe for kvinners rettigheter. Men jeg har skjønt at ikke alle er enige i hva det vil si å kjempe for kvinners rettigheter. Ei heller hva slags type rettigheter man mener er «de riktige».
Veldig bra post Avil! Og jeg syns at dette gjelder for mye mer enn litteratur – kvinnekompetanse og kvinneinteresser blir gjerne oppfattet som mindre verdt enn tilsvarende for menn.
Dessuten er jeg hjertelig enig i at det ikke burde være nødvendig for kvinner å oppføre seg mannlig for å være frigjort eller ærlig eller seg selv.
Personleg har eg ingen problem med omgrepet feminisme, verken det opphavlege omgrepet eller omgrepet slik det har utvikla seg til i dag. Men unge jenter forstår det ikkje. Korfor skal vi berre kjempe for kvinnene, seier dei. Kva har det med likestilling å gjere? Er det å undergrave menn og deira behov noko meir rettvist enn om det blir gjort andre vegen?
Difor meiner eg vi anten treng eit nytt, samlande omgrep, eller større fokus på kva feminisme faktisk er. Og kva det ikkje er.
Lurer dere på hva en «surmaga feminist» er? Det er meg. I hvert fall i dag. Vil dere se hvor surmaga jeg er? Jo, se på meg nå: *spikrer opp plakat*
1. Noen ting er definert som kvinneting. Fordi det er definert som kvinneting er det kvinner som gjør dem, og fordi det er kvinner som gjør dem fortsetter de å være kvinneting.
2. Fordi de er definert som kvinneting, er de definert som «mindre viktige ting». Fordi de er definert som kvinneting, og dermed «mindre viktige ting», vil ikke menn drive med det.
3. Fordi menn ikke vil drive med kvinneting, fortsetter kvinnetingene å være kvinneting. Fordi menn ikke vil drive med kvinneting, fortsetter kvinnetingene å være «mindre viktige».
4. Fordi kvinner driver med kvinneting, og fordi kvinneting er «mindre viktige», kan menn drive med alle de andre tinga, og alle de andre tinga kan være «mer viktige».
5. Hvis kvinner begynner å gjøre manneting, kan det hende at mannetingen slutter å være en manneting. Da blir den «mindre viktig». Tenk hvis den blir en kvinneting? Uff og huff. Best å sørge for at kvinnene holder seg til å gjøre kvinneting.
6. Hvis kvinneting blir «mer viktige», kan det fort skje at menn også begynner å gjøre dem. «Viktige ting» er det jo urettferdig om ikke menn også får drive med.
7. Hvis menn begynner å gjøre kvinneting, slutter kvinnetingen å være kvinneting, og begynner å være en «viktig ting». Da skal ikke kvinner komme og si at de de vet hvordan tingen gjøres best, bare fordi de har drivi med tingen lenge. Kvinner skal ikke bestemme over «viktige ting». Da går alarmen: likestillinga har gått for langt, og menn er undertrykt.
Jeg likte innlegget ditt, Avil, og den sleivete forløperen også. Selv om jeg personlig ikke kjente meg igjen. Jeg har nemlig aldri hørt om noen av de tre kjekke unge mennene. Derimot har jeg hørt om både Avil og Aina (og ikke bare gjennom blogging). Så det komplimentet skal dere ha!
Det rykker i synsemuskelen når jeg leser i kommentatorfeltet her, men alle svar jeg skriver blir mye lengre enn hva som er høflig, så jeg tar det hos meg selv så snart jeg når 🙂
Tilbaketråkk: Kjønn, blogging, Pondus og masse rart « Beates rasteplass
Beate: I min «hekseklubb» er det bare feminister. Det er jenter som stemmer alt fra Høyre til RV. Vi er politisk uenige, men vi har gjennom årene hatt en del felles kampsaker. I Stord kommune har vi alltid hatt et åpent Kvinnelag som arrangerer 8.mars. Det er upolitisk og har alltid vært det ( 40 år gammelt). Her hjemmer er vi mest opptatt av å få kvinner inn i styrerommene og sikre kvinner mulighet for å være økonomisk uavhengige.. ( bh. og SFO) Kvinner må få være kvinner på egne premisser. Det er vel kanskje her den tyngste kampen gjenstår. Og så vet vi jo heller ikke helt hva egne premisser er! Tenk så deilig det ville vært med en kriterieliste. GOD helg
::Takk for en koselig kveld Avil-ungen. Tenk så heldig jeg er som kan sludre med datter og svigerdatter. Sammen med dere kommer jeg alltid til å holde meg ung og levende ! (ssss)
God tur til Bergen, mamma!
Og det ER fint å ha deg både som raudvinsnippande, sludrande venn i sofaen, og her i kommentarfeltet.
kamikaze: Ikkje berre gjennom blogging? Påstår du at me fins i RL? :sjokkert: Og skriv gjerne lange kommentarar. Eg har blogga mykje i kommentarfeltet til Virrvarr, og har ingenting i mot at andre bloggar her hos meg. 😉
isla: Oh, dette meiner eg jo også mykje om. For det er ikkje sikkert at «kvinneting» blir «uviktige ting» ( = mindre monetært viktige ting) om me øver oss litt på enkelte marknadsøkonomiske og lønnsforhandlingstekniske greier. Psykologforeningen viser i alle fall at det er mogleg!
Oi. Der sa du noe, kamikaze. Beklager uhøflig langt innlegg.
Nå har jeg dessuten fått kaffen min og ser litt lysere på verden. Ikke alltid mer som skal til 🙂 Heia psykologforeningen, forøvrig!
Eg syns ikkje det er uhøfleg å vere ordrik. DÅ skulle du sett det singla i glas.
Kamikaze – og sjokkerende mange flere i bloggens akademiske sjikt: sjekk opp kjønnet på ordet kompliment! Det fins et ord som ligner: komplement – men det er noe helt annet, og kjønnsløst.
En venninne av meg sa’så synd’ da jeg fortalte at datteren min ville utdanne seg som fagarbeider for barn og ungdom. Venninnen min ble først blek, så rød da jeg rasende spurte henne om hun syntes at omsorg for barn og unge skulle overlates fullt og helt til dem som hadde lav evne til refleksjon og tilegnelse av teoretisk lærdom.
(Og huden min er sterk og frisk og smidig, Avil, – til tross for alderen. Jeg er så gammel at jeg var kvinnefronter i Molde på 70-tallet, og feminister var de fine fruene med pels – og noen av dem våget seg inn under ‘gratis barnehage for alle barn’, ‘Selvbestemt abort’ og ‘Nei til all kvinneundertrykking’-parolene, men da ‘6-timersdagen kom på banen, sammen med visse utenrikspolitiske temaer, skygget de unna.)
Og jeg er enig med Aina, tror jeg, dersom hun deler mitt synspunkt: biologisk kjønn må være uinteressant som indikator på hva vi er gode på eller hva vi liker. Jeg vet faktisk ikke noen som er mer ekstremt feminine enn mannlige skruller! Og jeg delte i noen år hus med en skjønn dement dame, datter av en bøkker fra Halsnøya i Nord-Hordaland, som systematisk stailet seg som mann, samtidig som hun var en kløpper til å kjevle ut og steike poteteskaker, og hadde knekket helsa si på å stelle for sin syke mor da alle de andre 9 søsknene hadde det for travelt med egne familier.
Hvorfor i all verden skal en drive på å kjøre i grøfter!
Altså, eg trur dei fleste her er einige i at alle bør få gjere på det dei likar og er gode til, uansett kjønn.
Men feminine menn? Nei, jaggu. Då er det berre ein annan måte å vere mann på. Akkurat som eg ikkje blir maskulin av å ikkje sminke meg.
???
Personleg kjepphest. :knegg:
Vi rir nok på svært forskjellige kjepper!
Nå er snart de tamme artistene i ukens ‘Beat for Beat’ ferdige med å fremføre mine sviskefavoritter på en slapp og ‘flink’ måte, og hunden og jeg skal forhåpentlig få ‘knegge’ en halvtimes tid med Jon og de.
Godt med litt adrenalinrush i forkant!
Har du VALGT den stygge blå figuren til meg? Jeg liker bedre jordfarger. Og jeg smiler faktisk ganske ofte.
Det er WordPress som velger. Eg er uskuldig. Nyt fredagskvelden!
Drit i kultur kontra natur. Det blir en evig diskusjon. Hvor mye kultur og hvor mye natur.
Jeg er sikker på at det er biologiske kjønnsforskjeller vi ikke kommer forbi. Det er ikke uten grunn at trans seksuelle skifter kjønn når de føler at de har feil kropp. Eller at jeg som hetro foretrekker menn. Jeg vet ikke helt hvor jeg skal hen nå…hmm
Jeg så engang et program om nyfødte som blir født med genetalier som var tvetydige. Siden ideen om at kjønn er kultur valgte legen i dette programmet å gjøre en liten gutt om til jente….H*n ble oppdratt som jente, men fortalte som voksen at han følte seg som gutt. Han måtte da igjennom en lang prosess for å bli den han følte seg som.
Nå aner det meg jeg at jeg er kanskje litt på siden av debatten her.
Jeg er selvsagt feminist også. Jeg ser ikke det som en motsetting. Jeg syns vel også at individet og mangfoldet som finnes både i et menneske og blandt menneskene rundt er det som er mest interessant. Ikke om en språklig ligger i den ene eller andre skalaen.
Men men mulig jeg kom på siden av diskusjonen. Jeg har ikke lest alt veldig nøye her….
Nå skal jeg legge barn!:-)
Tilbaketråkk: Kvinnelighet som hinder? Hekkeløp for nybegynnere « kamikaze
Tilbaketråkk: Tapere og vinnere, eller ulike slags tapere? « kamikaze